FRAMNES
BLOGG
Rollebryllup, raking og risikosport
Jeg trodde det skulle bli en helt ordinær arbeidsdag i går, men vårfølelsen kom kastende på meg denne supermandagen på Framneshalvøyen, og jeg vil kort dele den med deg
For de som ikke helt kjenner til de uskrevne “vår-reglene” her på Framnes, så er det slik at åtte grader og sol = gutta spiller i baris på beachvolleybanen, ti grader og sol = håndklær og solkrem på badebryggen ved naustet, tolv grader og sol= badesesongen er i gang!
Jeg hadde allerede opplevd noen glimt av dette forrige uke, men grunnen til at jeg virkelig fikk vårfølelsen denne dagen var ikke solen, men det yrende livet på halvøyen som vitner om at våren er kommet og sommeren er i anmarsj.
Aktivitetslæreklassen stilte i shorts og t-skjorte og gjennomførte ulike konkurranser i udefinerbare kategorier på Framnesplenene. For de som ikke har hørt om idrettslærer Frede, må vi si at det aldri er godt å vite hva som skjer når han får litt kreativ alenetid med hjernen sin. Slik var det også denne gang. Selv om undertegnede var med og opplevde konkurransene på nært hold, kan jeg ikke si at jeg fikk helt taket på hverken regler eller poeng. Først hadde Frede laget en slags frisbeestafett der det burde vært påbudt med hjelm siden fremmedelementer stadig vekk kom dalende ned fra sky. Deretter gikk turen til beachvolleybanen. Her ble det selvfølgelig ikke spilt volleyball, men gjennomført en slags stafett med kombinasjonen bondesjakk/hopp med samlede ben/statisk magetrening. Det ble kjempet, hoppet og kastet, regler ble til underveis, det var umulig å vite hvem som vant, men det var i alle fall jubling i alle retninger.
Et stykke bak beachvolleybanen kunne jeg skimte en stor gjeng i synkrone bevegelser ledet an av tre voksne menn i blå kjeledresser. Vaktmester Kjell Magne smilte fra øre til øre, for nå hadde han fått kloen i opp til flere klasser som måtte være med og rake. Kjell Magne har gjennom årenes løp trolig fått med seg flere tusen elever til det han kaller “vårens vakreste eventyr”. Mang en predikant kunne hatt litt å lære av vår kjære vaktmester når han kaller på sine arbeidere: Det er mye patos og varme når elvene blir utfordret til å "la rivena gå". De får kanskje ikke løfter om himmelrik, men om skinnende rene plener og minner for livet. Og kanskje er det noe elevene alltid kommer til å huske: Tre godt voksne vaktmestere som leder det hele an som i en dans med Kurt Foss og Reidar Bø som akkopagnement på Boomblasteren, de gråbrune bladene som forsvinner når rivene danser og den grønne plenen som kommer mer og mer til syne. (For de som vil se hvordan det hele fungerer, anbefaler jeg denne flotte musikkvideoen https://www.youtube.com/watch?v=VC2owUHmz8g)
På ettermiddagen var det tid for rollebryllup. En forholdsvis ny tradisjon som russen har dratt i gang i regi av misjonsprosjektet. Jeg må si at jeg lot meg imponere av kreativiteten og kvaliteten når det gjaldt kostymer, sminke og kontraster. Her har du alt fra Jesus til Balenciaga, Tante Sofie til Andrew Tate, prinsesser og sjørøvere. Jeg nøyde meg med litt snikfotografering og lot elevene ha festen sin i fred, men jeg kan si såpass: Av alle brede smil, så var nok smilet til brudgom Sverre det aller bredeste ❤️
Skrevet av Magnus Hisdal, 23. april 2024
Skjerm, NRK og nye perspektiver
I går fikk jeg tilbake mobiltelefonen etter tre dager med avlogging. Nå bærer det tilbake rett i klørne til Outlook, Canvas og Iskole som alle kaster mørke skygger over lærerlivet. Selv syntes jeg det var befriende å være uten mobiltelefonen noen dager. Hjemme på Bravheim var det plutselig flere enn Kaleb som bladde i bøker. Når FIFA og Fortnite ikke lenger er mulige alternativ så åpnes dørene til kjedsomheten og påfølgende sosiale initiativ og kreative innfall. Vi i Mong-familien går inn for en hel uke til neste år.
For meg så det ut til at også flesteparten av elevene hadde en positiv opplevelse. I utgangspunktet tror jeg at Framnes-elevene er mindre på skjermene enn gjennomsnittlig norsk ungdom, men både elever og lærere er nok mye mer på skjerm enn det vi egentlig ønsker. Den utrolige oppslutningen rundt årets skjermfrie dager bærer bud om en endringsvilje og en innstilling som gjør oss lærere stolte og takknemlige. Å få jobbe med ungdommer som så til de grader våger, forsøker og støtter hverandre er et enormt privilegium.
Ekstra stas var det å ha med NRK på laget dette året. Aldri før har Framnes fått et slikt utstillingsvindu. Tenk å få muligheten til å vise frem halvøya og de fantastiske elevene våre til en hel nasjon! Mitt håp er at Jesus vil skinne litt gjennom fellesskapet og den vakre naturen. Tenk om et ekko av evangeliet skulle bli hørbart gjennom statskanalen.
Mike, Sven, Lars og Øyvind som er temaet bak programserien «Avlogget», som kommer til høsten, viste seg å være særdeles hyggelige og omgjengelige mennesker. Jostein Dahlstrøm og Trygve Hellesøy var rause og lånte bort rommene sine til Mike og Sven på Fjordheim, mens Lars og Øyvind bodde i tilsynsleiligheten. NRK-teamet fulgte oss tett gjennom hele uka og ble kjent med mange elever i løpet av oppholdet.
Tirsdag leverte over 90% av elevene inn mobiltelefonen i auditoriet kvart over elleve. Vi på toppidrett hadde med oss Sven og Mike i timene etter lunsj. Sven har podcasten «Heia fotball» og Mike har tidligere spilt i eliteserien så her var begge på hjemmebane. De snakket om fokus og om hva de trodde var viktigst om du skulle lykkes som fotballspiller. Elevene var som vanlig lydhøre. På ettermiddagen ble is-vognen tatt i bruk mens det vanket kakao på hemsen. Sverre var quizansvarlig og det ble børstet støv av brettspillene som så altfor ofte har vikeplikt for TikTok og andre banditter.
Det var også fullt program på kvelden. På KRIK stod Eskild Bach for den største bragden da han på egenhånd feide gulvet med ti motstandere og på den måten egenhendig avgjorde den prestisjetunge kanonball-kampen. Håvard hadde en fin andakt om verdien av fellesskap.
Etter KRIK ble det footvolley-kamp mellom Framnes og NRK. Kristoffer Vyzantios pisket opp stemningen som kommentator og solgte seg inn som potensiell NRK-aspirant. Selv lente jeg meg på Eivind Daniel som sørget for at Framnes vant komfortabelt over NRK som fikk særdeles god hjelp av Jonas Øvsthus som tidvis brillierte. Onsdag ettermiddag var det filminnspilling i Vikøy kirke som mediaklassen hadde ansvar for. Elevene stilte opp, og til sammen var det over 100 statister som ble instruert og dirigert av de dyktige mediaelevene. Onsdagen ble avsluttet med kveldsmøte som Ansgar Bibelskole hadde ansvar for, godt hjulpet av miljøarbeider Lars som styrte lovsangen.
På torsdag fortalte Sven og Mike om erfaringene med å leve skjermfritt siden september i auditoriet. På ettermiddagen var det duket for tabata. Punktumet ble i år som i fjor satt med restaurarant kveld med live musikk. Utsøkt mat fra «Sånn mat» og live musikk av ypperste kvalitet fra «Sjarmfulle karer». De sjarmfulle karene Magnus Hisdal, Bjørnar Sangolt. Lars Hetlesæter og Øystein Mongstad ble supplert av en strålende opplagt Lisa Hisdal og en like opplagt Gustav Sangolt på trommer. Det ble en festaften av de sjeldne. Smil, latter, samtaler, god mat og herlig musikk. Hva mer kan man ønske seg på en halvøy i Hardangerfjorden?
Jeg håper at den skjermfrie erfaringen kan motivere oss og minne oss på at livet har mye mer å by på en reels, likes og TikTok. Mitt håp er at skjermfrie dager kan skape en refleksjon. Hva gjør alle denne stimulien egentlig med oss? Hvordan ser bærekraftig skjermbruk ut? Hvilke konkrete tiltak kan jeg gjøre? Bør vi ha mobilfrie soner for eksempel i spisesalen? Dette er spørsmål som melder seg etter de skjermfrie dagene.
Det som gledet meg aller mest var NRK profilenes betraktninger etter tre dager på Framnes. Både Mike og Sven konkluderte med glimt i øye med at alle norske ungdommer burde bo på internat på en halvøy. Da applausen avtok sa de noe som gjorde et dypt inntrykk og som i hvert fall jeg tar med meg videre på veien. Begge sa at det som slo dem mest var måten Framnes elevene hadde møtt dem på. Det de synes var mest påfallende var at så mange av ungdommene møtte blikket deres. Mike som har vært rundt med den kulturelle skolesekken (eller drittsekken som jeg har kalt den ved enkelte anledninger) sa han hadde besøkt mange skoler rundt om i hele landet, men opplevde elevene på Framnes som helt spesielle.
Nå er vi fremme med det viktigste. Om vi går med hodet i mobilen og med propper i ørene hele tiden blir vi like krumbøyde som det innkrøkete mennesket kirkefaderen Augustin skriver om. Vi ligner til forveksling på kokte reker med blikket rettet mot egen navle. Det meste av det som skjer på mobilen kretser rundt meg og mine behov.
Som kristne er vi kalt til å møte blikket til de rundt oss. Jesus hadde verken fått øye på Sakkeus eller Bartimeus om han hadde hatt blikket festet til skjermen rett fremfor seg. Å løfte perspektivet og blikket er ikke den største om mest kompliserte bevegelsen, men den vanskeligste. Den som har ører han hører sier Jesus, men hvordan kan vi høre når vi aldri er stille, når støyen er konstant. Om vi skal få øye på hverandre og de rundt oss må vi løfte blikket vårt.
De skjermfrie dagene handler ikke bare om å bli mer effektiv og ikke kaste bort så mye tid. Det handler om at vi er mye bedre samme enn alene, en påminnelse om at vi mennesker er skapt til fellesskap med hverandre. Det handler like mye om å komme nær han som kan lede oss på veien. Det handler om å rette oss opp slik at vi kan se det Jesus har for oss. Det handler om å skru ned tempoet og volumet slik at vi kan høre bruset fra hans stemme, se gjenskinnet fra hans kraft og fotsporene fra hans avtrykk. Det er dette de skjermfrie dagene egentlig handler om.
Skrevet av Jarle Mong 05.04.24
I går fikk jeg tilbake mobiltelefonen etter tre dager med avlogging. Nå bærer det tilbake rett i klørne til Outlook, Canvas og Iskole som alle kaster mørke skygger over lærerlivet. Selv syntes jeg det var befriende å være uten mobiltelefonen noen dager. Hjemme på Bravheim var det plutselig flere enn Kaleb som bladde i bøker. Når FIFA og Fortnite ikke lenger er mulige alternativ så åpnes dørene til kjedsomheten og påfølgende sosiale initiativ og kreative innfall. Vi i Mong-familien går inn for en hel uke til neste år.
For meg så det ut til at også flesteparten av elevene hadde en positiv opplevelse. I utgangspunktet tror jeg at Framnes-elevene er mindre på skjermene enn gjennomsnittlig norsk ungdom, men både elever og lærere er nok mye mer på skjerm enn det vi egentlig ønsker. Den utrolige oppslutningen rundt årets skjermfrie dager bærer bud om en endringsvilje og en innstilling som gjør oss lærere stolte og takknemlige. Å få jobbe med ungdommer som så til de grader våger, forsøker og støtter hverandre er et enormt privilegium.
Ekstra stas var det å ha med NRK på laget dette året. Aldri før har Framnes fått et slikt utstillingsvindu. Tenk å få muligheten til å vise frem halvøya og de fantastiske elevene våre til en hel nasjon! Mitt håp er at Jesus vil skinne litt gjennom fellesskapet og den vakre naturen. Tenk om et ekko av evangeliet skulle bli hørbart gjennom statskanalen.
Mike, Sven, Lars og Øyvind som er temaet bak programserien «Avlogget», som kommer til høsten, viste seg å være særdeles hyggelige og omgjengelige mennesker. Jostein Dahlstrøm og Trygve Hellesøy var rause og lånte bort rommene sine til Mike og Sven på Fjordheim, mens Lars og Øyvind bodde i tilsynsleiligheten. NRK-teamet fulgte oss tett gjennom hele uka og ble kjent med mange elever i løpet av oppholdet.
Tirsdag leverte over 90% av elevene inn mobiltelefonen i auditoriet kvart over elleve. Vi på toppidrett hadde med oss Sven og Mike i timene etter lunsj. Sven har podcasten «Heia fotball» og Mike har tidligere spilt i eliteserien så her var begge på hjemmebane. De snakket om fokus og om hva de trodde var viktigst om du skulle lykkes som fotballspiller. Elevene var som vanlig lydhøre. På ettermiddagen ble is-vognen tatt i bruk mens det vanket kakao på hemsen. Sverre var quizansvarlig og det ble børstet støv av brettspillene som så altfor ofte har vikeplikt for TikTok og andre banditter.
Det var også fullt program på kvelden. På KRIK stod Eskild Bach for den største bragden da han på egenhånd feide gulvet med ti motstandere og på den måten egenhendig avgjorde den prestisjetunge kanonball-kampen. Håvard hadde en fin andakt om verdien av fellesskap.
Etter KRIK ble det footvolley-kamp mellom Framnes og NRK. Kristoffer Vyzantios pisket opp stemningen som kommentator og solgte seg inn som potensiell NRK-aspirant. Selv lente jeg meg på Eivind Daniel som sørget for at Framnes vant komfortabelt over NRK som fikk særdeles god hjelp av Jonas Øvsthus som tidvis brillierte. Onsdag ettermiddag var det filminnspilling i Vikøy kirke som mediaklassen hadde ansvar for. Elevene stilte opp, og til sammen var det over 100 statister som ble instruert og dirigert av de dyktige mediaelevene. Onsdagen ble avsluttet med kveldsmøte som Ansgar Bibelskole hadde ansvar for, godt hjulpet av miljøarbeider Lars som styrte lovsangen.
På torsdag fortalte Sven og Mike om erfaringene med å leve skjermfritt siden september i auditoriet. På ettermiddagen var det duket for tabata. Punktumet ble i år som i fjor satt med restaurarant kveld med live musikk. Utsøkt mat fra «Sånn mat» og live musikk av ypperste kvalitet fra «Sjarmfulle karer». De sjarmfulle karene Magnus Hisdal, Bjørnar Sangolt. Lars Hetlesæter og Øystein Mongstad ble supplert av en strålende opplagt Lisa Hisdal og en like opplagt Gustav Sangolt på trommer. Det ble en festaften av de sjeldne. Smil, latter, samtaler, god mat og herlig musikk. Hva mer kan man ønske seg på en halvøy i Hardangerfjorden?
Jeg håper at den skjermfrie erfaringen kan motivere oss og minne oss på at livet har mye mer å by på en reels, likes og TikTok. Mitt håp er at skjermfrie dager kan skape en refleksjon. Hva gjør alle denne stimulien egentlig med oss? Hvordan ser bærekraftig skjermbruk ut? Hvilke konkrete tiltak kan jeg gjøre? Bør vi ha mobilfrie soner for eksempel i spisesalen? Dette er spørsmål som melder seg etter de skjermfrie dagene.
Det som gledet meg aller mest var NRK profilenes betraktninger etter tre dager på Framnes. Både Mike og Sven konkluderte med glimt i øye med at alle norske ungdommer burde bo på internat på en halvøy. Da applausen avtok sa de noe som gjorde et dypt inntrykk og som i hvert fall jeg tar med meg videre på veien. Begge sa at det som slo dem mest var måten Framnes elevene hadde møtt dem på. Det de synes var mest påfallende var at så mange av ungdommene møtte blikket deres. Mike som har vært rundt med den kulturelle skolesekken (eller drittsekken som jeg har kalt den ved enkelte anledninger) sa han hadde besøkt mange skoler rundt om i hele landet, men opplevde elevene på Framnes som helt spesielle.
Nå er vi fremme med det viktigste. Om vi går med hodet i mobilen og med propper i ørene hele tiden blir vi like krumbøyde som det innkrøkete mennesket kirkefaderen Augustin skriver om. Vi ligner til forveksling på kokte reker med blikket rettet mot egen navle. Det meste av det som skjer på mobilen kretser rundt meg og mine behov.
Som kristne er vi kalt til å møte blikket til de rundt oss. Jesus hadde verken fått øye på Sakkeus eller Bartimeus om han hadde hatt blikket festet til skjermen rett fremfor seg. Å løfte perspektivet og blikket er ikke den største om mest kompliserte bevegelsen, men den vanskeligste. Den som har ører han hører sier Jesus, men hvordan kan vi høre når vi aldri er stille, når støyen er konstant. Om vi skal få øye på hverandre og de rundt oss må vi løfte blikket vårt.
De skjermfrie dagene handler ikke bare om å bli mer effektiv og ikke kaste bort så mye tid. Det handler om at vi er mye bedre samme enn alene, en påminnelse om at vi mennesker er skapt til fellesskap med hverandre. Det handler like mye om å komme nær han som kan lede oss på veien. Det handler om å rette oss opp slik at vi kan se det Jesus har for oss. Det handler om å skru ned tempoet og volumet slik at vi kan høre bruset fra hans stemme, se gjenskinnet fra hans kraft og fotsporene fra hans avtrykk. Det er dette de skjermfrie dagene egentlig handler om.
Skrevet av Jarle Mong 05.04.24
Eit bedre val kunne eg aldri ha tatt
Høsten 2020 begynte eg mine tre år på Framnes. Eg var ikkje heilt sikker på kva eg forventa eller kva eg ønska at åra skulle bli. Èin ting blei eg klar over veldig raskt; eit bedre val kunne eg aldri ha tatt.
No skal eg være så ærlig og sei at Framnes ikkje egentlig var på radaren min når det kom til val av VGS. Hadde det ikkje vert for at store deler av vennesirkelen min skulle begynne der, så hadde eg nok endt opp èin anna plass. (Noke eg er glad for at ikkje blei tilfelle!)
Det heile starta med opplevelsen eg fekk på “Open helg”. Det var ei helg med mykje folk og nye inntrykk, men viktigst av alt blei vi møtt (virkelig møtt) av dei over gjennomsnittet imøtekommende elevene. Eg fekk sjå ungdommer som faktisk støtta opp rundt kvarandre og som var opne om trua si. Det kom litt som eit gledessjokk etter ei lang stund utenfor kristenbobla.
Der i fra var spørsmålet berre om eg kom inn. Eg hadde hørt litt om kor høgt snittet var og at det kunne være vanskelig å komme inn. Så eg la det til Gud og sa til han at «Gud om du vil at eg skal begynne her så kommer eg inn», og så kom eg inn på første inntaket. Framnes sitt elvemiljø er min favoritt-ting med mine tre år der. Det var verkeleg ein opplevelse å komme inn i eit så godt miljø. Alle var så kjekke og imøtekommende. Miljøet har berre blitt betre og betre, og det er èin glede å få høre om korleis det går der no fra mine yngre Framnes-venner!
Når eg begynte, så strevde eg veldig med mentalhelsa mi. Heime hadde eg ikkje fått så mykje hjelp enda, men det endret seg raskt på Framnes. Eg fekk begynne å gå til samtaler med verdens beste Herdis Austevoll ( som er ein av skulens sosiallærere). Ho såg meg, og eg fekk komme til ho med alt og ingenting. Ho ordna og fiksa så eg fekk skikkelig hjelp, og det kommer eg alltid til å være takknemlig for!
Framnes kommer alltid til å være ein andre heim for meg. Både med tanke på lærere og mine flotte medelever. Eg gler meg allerede til alle jubileum som kjem!
Skrevet av tidligere framneselev Emilie Fyllingen
NB: Du kan høre mer om hvordan framnestiden var for Emilie i ekteskapspodden fra 1.mars 2024: Klikk her
Eit svært bra år
Me er i siste halvdel av skuleåret 2023/2024. Skuleåret har går fort, og nå må me oppsummere litt.
Eit svært bra år! trur eg overskrifta må vere. Kva anna kan det bli når tunet er fullt av livsglade, kjekke og kreative ungdomar – og ein lærarstab som båe heiar på og skubbar på så alle læreplanmåla blir nådd? Eller gjennomgått, om enn ikkje fullt nådd.
For det er ikkje berre læreplanmål og fagstoff som står i hovudet på ungdomane våre, sjølv om mange gjer det veldig godt – det skal seiast. I dag såg eg eit vitnemål frå ein av våre tidlegare elevar – berre seksarar! Det er litt av ein prestasjon. Ei jente eg snakka med for fleire år sidan gjekk ut med endå betre(!) vitnemål. Ho oppnådde sitt mål for vidare studier, men sa at ho aldri skulle lese så mykje meir! Og det trur eg at eg må vere enig i. Det kan blir for mykje.
Ein annan av våre elevar, som opplevde at det å vere ein sosial «internatelev» både krevde innsats og tid, og kanskje gjekk ut over leksearbeidet også, sa det omtrent slik: Viss eg skulle hatt veldig gode karakterer, så burde eg gått på skulen heime, men når eg bur på internatet så får eg så mykje meir som eg aldri hadde fått heime.
Dette «mykje meir» som han nemnde, manifesterer seg mellom anna i miljøarbeidarane og ikkje minst elevane sine kreative påfunn. Eit høgdepunkt i så måte var for meg elevane sin Talentiade i vinter. Eg vart reint «ovandotten» som me sa i mine unge år. For eit engasjement, for nokre flotte prestasjonar, alt i frå klassiske svisker, kreative og akrobatiske danseinnslag og til meir folkeleg gutekorsong, eller kanskje eg skulle seie austevollsong? Du må oppleve det sjølv!
Eit anna «mykje meir» er det kristne arbeidet ved skulen. Me er heldige som kan tilby faste onsdagsmøte med talar, miljøarbeidarar og elevar som lagar eigne søndagsmøte og bønnemøte, elevar som står i bresjen for krik-samlingar kvar torsdag, bibelgrupper og «krigar»-grupper som har kunnskap, bønn og vedkjenning som sitt våpen. «Kle dykk i Guds fulle rustning.» skriv Paulus til efesarane. Det er eit mål for det kristne arbeidet vårt.
Etter å ha vore på Framnes i mange år så forstår eg godt at det er ikkje like lett å balansere livet. Det er ulike grøfter å gå i: ein kan lese for mykje, men også for lite. Dersom eg hadde vore elev på Framnes i dag, trur eg at det vanskelegaste hadde vore å velje vekk kva eg ikkje skulle delta på.
Me har ein god og fin gjeng på Framnes, og det er mykje viktig, morsomt, alvorleg og kjekt arbeid som vert gjort, både av elevar og tilsette. Det er dette som gjer at trivselen er høg. Det trur eg me opplever enten ein er elev eller tilsett! Saman er me Framnes. Saman skapar me det gode ryktet i sosiale medium, til dagspressa, i praten med søsken, familie og til venner. Me har noko godt og viktig blant oss, som ikkje er så lett å forklare. Det kan derimot erfarast, og me deler det gjerne med endå fleire!
Dei gode opplevingane som mange gjer seg ved Framnes, trur eg også er ein av dei viktige grunnane til at søkjartala ved skulen ikkje berre er stabile, men faktisk er aukande! Til neste år har me 3 søkjarar til kvar plass i første klasse.
Eg er svært spent på hausten og alle dei nye elevane som kjem. Me må ta godt imot dei og heia dei fram. Det er Framnes-elevane kjent for å gjere, og me har noko godt å gi!
Skrevet av rektor Harald Voster
Vår rektor er tøffere enn din!
Å starte på Framnes
For litt over et halvt år siden kom jeg til Framnes for aller første gang. Jeg gledet meg skikkelig, samtidig som jeg var både spent, nervøs og litt redd. Hva var det jeg hadde begitt meg ut på nå? De første dagene var det utrolig mange inntrykk: Nye folk, nytt rom, nytt sted, nye rutiner og mange nye navn. Selv om det var veldig gøy, var det også ganske overveldende.
I begynnelsen, spesielt de første dagene, var det mye som skjedde. «Bli kjent leker» og forskjellige aktiviteter ble arrangert hver dag for at vi skulle bli trygg på hverandre så fort som mulig. Framnes føltes egentlig bare som en stor leir de første ukene. Selv om det føltes litt rart og slitsomt, gjorde dette at jeg ble kjent med mange medelever veldig fort. Jeg merket tidlig at det var supermange hyggelige mennesker som jeg ville bli kjent med. De første ukene var jeg likevel var litt bekymret for at jeg ikke skulle finne «mine» folk. Heldigvis tok det ikke særlig lang tid før jeg hadde funnet meg noen venner som jeg ble ekstra trygg på.
Noe jeg husker spesielt godt var hvor utrolig inkluderende og hyggelige både andre- og tredjeklassingene var. De inviterte oss med på mye gøy og vi fikk et lite innblikk i hvordan «Framneslivet» ville bil. Det å møte noen som visste hvor hektisk disse første ukene kunne føles var veldig godt. De kunne blant annet fortelle at ting ville roe seg ganske kjapt når folk hadde fått etablert seg litt bedre, noe jeg nå i etterkant kan bekrefte.
Miljøet her på Framnes er noe annet som jeg bet meg merke i helt fra starten. Det skulle ikke mange timer til før jeg merket hvor snille og vennlige folk er. Alle sa «hei» når de traff hverandre, og man merket at de ønsket at du skulle ha det bra. I tillegg var det så lett å starte en samtale med noen. Dette var utrolig betryggende og hjelpsomt når alle vi nye skulle prøve å finne vår plass.
Å flytte ut hjemmefra var en annen stor overgang. Det var nye rutiner, og et helt nytt ansvar. Heldigvis var det ikke særlig vanskelig å lære seg det som trengtes innenfor vasking og rydding. Litt usikkerhet var det i starten, men med hjelp fra venner, mamma, husmor og google ordnet dette seg raskt. En annen god ting var at jeg nesten ikke rakk å savne de hjemme fordi det skjedde så mye. Samtidig var det en trygghet å vite at det bare var å ringe hjem om jeg trengte det.
Nå når jeg har vært elev på Framnes i et halvt år, og ser tilbake på starten, er jeg egentlig ganske glad for at oppstarts-ukene er over. Ja, det var skikkelig gøy og spennende, men nå har ting blitt enda bedre! Hverdagen har blitt roligere, men det er fortsatt uendelig med muligheter til å finne på ting. Nå, etter et halvt år, er ting blitt mye mer stabilt, og man merker godt at folk har blitt mye tryggere, både på seg selv og andre. Jeg er utrolig takknemlig for at jeg holdt ut de første ukene, for det har lært meg så mye. Nå når jeg ser tilbake på starten er jeg overrasket over hvor fort og «enkelt» jeg fant meg til rette her. Jeg er så takknemlig for at jeg flyttet til Framnes, både med tanke på miljø, venner og skole. Det var 100 % verdt å reise hjemmefra.
Skrevet av Eline Fiske, elev i 1b
Livets viktigste mål
For to uker siden ble jeg rystet. Sverre holdt plutselig mobilen foran meg og der stod det at Jurgen Klopp skulle gi seg som Liverpool-manager etter sesongen. Det føltes som å få et knyttneveslag i magen. Jeg har blitt så glad i Klopp. Når Klopp slår seg til hjertet og jubler mot fansen så står jeg hjemme i stua og jubler jeg også. Når Klopp gir spillerne sine en bamseklem etter kampene og hvisker ting i øret på dem så selv blaserte stjerner blir berørt, ja da sitter jeg i nesegrus beundring. Klopp viser følelser, han er ærlig, modig, sterk og viser svakhet. Klopp er en leder som virkelig står opp for de han leder. Han er virkelig et forbilde på mange områder.
Jeg kan veldig mye om Jurgen Klopp. Jeg har lest biografier om Klopp, jeg har lest artikler og nyheter om Klopp. Jeg har sett på utallige pressekonferanser og lest veldig mange intervjuer med Klopp.
Men jeg kjenner ikke Jurgen Klopp. Jeg har aldri truffet ham og har aldri snakket med ham. Jeg har faktisk aldri vært i samme rom som han. Jurgen Klopp kjenner ikke meg heller, han aner ikke hvem jeg er. Jeg har veldig lyst til å møte Klopp, men det er veldig vanskelig å få til. Jeg har ingen kontaktinformasjon, den kontaktinformasjonen som finnes er ikke tilgjengelig for meg, tro meg jeg har prøvd.
Nå vi Klopp snart forsvinne ut av livet mitt. Når Klopp tar farvel i mai vil han snart forsvinne ut av rampelyset. Han vil ikke holde flere pressekonferanser, han vil ikke trene Liverpool mer. Kanskje jeg en dag kan besøke Klopp, når han er gammel, grå og glemt, det hadde vært gøy.
Om Klopp hadde ringt meg en dag og invitert meg hjem på middag, hadde jeg bestilt fly på dagen. Jeg hadde ringt Harald (rektor) og betalt for vikar selv. Jeg hadde vært kjempenervøs for å treffe Klopp, hva skal jeg si? Vil han like meg?
Dette har jeg tenkt på de siste ukene. Det er merkelig at jeg kan bli så glad i et menneske jeg ikke kjenner og beundre et annet menneske på den måten, ha så lyst til å treffe menneske.
Det er spesielt merkelig når jeg har audiens 24-7 hos Kongenes Konge. Han er ikke full av skavanker og tilbøyeligheter som Klopp, men fullkommen. Han er ikke utilgjengelig, men alltid der. Han har lovet at han skal være med oss alle dager inntil verdens ende.
Jesus kjenner meg bedre enn jeg kjenner meg selv og han vil at jeg skal bli kjent med ham. Han vil åpenbare seg, og har åpenbart seg i sitt ord. I Bibelen kan jeg møte Jesus hver dag. Han har inngytt sin Ånd i meg, så nær vil han være, han vil helt inn i hjertet mitt. Han har elsket meg så mye at han døde for meg, tenk det!
Jeg tror vi noen ganger tar Jesus litt for gitt. Jesus har blitt en selvfølge. Det må han aldri bli. Det er ufattelig at Guds egen sønn vil være min venn og inviterer meg til å følge ham, og bli kjent med ham, dette er de gode nyhetene.
I sitt brev til Filipperne skriver Paulus at: Fil. 3.8 Ja, jeg regner alt som tap fordi det å kjenne Kristus Jesus, min Herre, er så mye mer verdt.
Apostelen Johannes skriver: Og dette er det evige liv, at de kjenner deg, den eneste sanne Gud, og ham du utsendte, Jesus Kristus.
Den viktigste å bli kjent med er ikke Jurgen Klopp men Jesus Kristus. Det å være kristen handler om å bli kjent med Jesus. Det handler om å leve i ham. Vi er kalt til å imitere og følge en Mester. Jurgen Klopp kan muligens ha et skjær av mesteren over seg når han gir bamseklemmer til sine spillere og setter mot i dem i garderoben før kampen, men han kan ikke vise meg veien til den hensikt Gud har for livet mitt. Det finnes mange gode menn i vår verden og i tider forut for oss, men Jesus er vår mester. Det er ham vi må spise av, det er bare ham som kan gi oss den næringen vi trenger. Selvsagt kan andre menn som har hans ånd i seg hjelpe oss videre på veien og være gode forbilder for oss. Åndelige fedre er gull verdt, men alt har sitt opphav i Mesteren.
Evangelisten Matteus skriver: Mange skal si til meg på den dagen: ‘Herre, Herre! Har vi ikke profetert ved ditt navn, drevet ut onde ånder ved ditt navn og gjort mange mektige gjerninger ved ditt navn?’ 23 Da skal jeg si dem rett ut: ‘Jeg har aldri kjent dere.
Det avgjørende er om du kjenner Jesus, det er livets viktigste mål. På Framnes er vi opptatt av læring, læringsmiljø, måloppnåelse og innetider, men hovedgrunnen til at denne skolen ble etablert, hovedgrunnen til at vi lærere står opp om morgenen er ønske om at vi lærere og dere elever skal bli bedre kjent med Jesus. Mitt håp er at vi skal lære Jesus å kjenne og bli mer glad i ham. Brave i verden kan vi bare være med Jesus i hjertet.
Andakt av Jarle Mong, foreldrelørdagen 10.02.24
Talentiaden 2024
I fjor overvar jeg min første Framnes talentiade og var mektig imponert. Mine forventninger til årets talentiade var derfor skyhøye. Året før syntes jeg spesielt Strandheimdansen sprengte rammene for etisk ansvarlighet ved en kristen videregående skole. Derfor trakk jeg et lettelsens sukk da jeg så at Samuel Sandvik stod oppført som etisk ansvarlig. Bortsett fra noen få krumspring var min bekymring ubegrunnet.
Årets innslag formelig bugnet av kvalitet. Stjerner i sikte, The Voice og hele bøtteballetten blekner etter mitt syn fullstendig i skyggen fra Framnes elevenes avglans. Som perler på en snor kom innslagene kommentert av Edit som i rosa mundur glimtet til med kreative observasjoner. Samuel representerte gutteklubben grei, og viste ved flere anledninger hvorfor nettopp han var blitt utpekt som etisk ansvarlig. Anna hadde tatt på seg rollen som den kritiske og var vel egentlig bare imponert over sin egen opptreden. Jens Ivar Melås i Lisbeths Omas skikkelse fikk til tider Oluf til å ligne en Per Pusling med sine frodige og vulgære nordnorske kommentarer. Den om vannplaning er jeg sikker på Samuel tok tak i etterpå. Slik kommer man unna med i Nord-Norge men ikke i Framnes arena. Kveldens konferansierer Marte og Vegard klarte seg svært godt og ledet kvelden med trygge hender på mikrofonene.
Ute på green-room regjerte Sverre med stoisk ro. Kvemmingen la en casual laid back stil for kvelden og fikk gjestene til å slappe av før han plutselig avfyrte revolver spørsmål som var helt på kanten av det forsvarlige og delte ut karakteristikker av gjestene som på andre skoler hadde medført stormløp mot mobbeknappen. Den som etter min mening parerte spørsmålene best var pianisten Simon. Da han gav sin særegne kjøttdiett æren for sitt imponerende solospill med bind foran øyene lo jeg meg nesten av setet.
Bredden i innslagene var at et kaliber som ligger langt utover det man kan forvente av gjennomsnittlige norske ungdommer. Dette ble et festmåltid med de flotteste retter. Vi blant publikum fikk en følelse av å være invitert til kongesønnens bryllup. Her var dyktige band, fiolinister, pianister, cellister, ja selv ABBA hadde tatt turen. Austevollingene vrengte den austevoldske sjel på scenen og søstrene Kristoffersen fremførte sammen med sine klassekamerater og venninner en slags hybrid av Markus og Martinius og Freddy Kalas på afterski.
Kveldens store overraskelse var innslaget fra første klasse. I fjor glimtet førsteklasse med sitt fravær, men i år var de nære ved å kapre hele fruktkorga. Til afrikanske toner trollbandt de yngste publikum med et budskap etisk ansvarlig Samuel Sandvik kunne nikke anerkjennende til. Innslagets høydepunkt stod den stramme, høyreiste og slanke Thomas Hellesøy for. Man kunne nesten høre et gisp blant den kvinnelige delegasjonen blant publikum da Thomas fremførte piruetter selv Sonia Henie hadde applaudert. De mange ryktene om at førsteklasse vil ta Framnes med storm ble til gangs bekreftet denne kvelden.
Et av de andre høydepunktene denne kvelden var 2 klasse- jentenes «Dyrehagen». Samspillet, komposisjonen, variasjonen og innlevelsen var på et så høyt nivå at selv Atle Jansen ble stum av beundring, noe som vanligvis bare skjer under nyttårskonserten fra Wien. Frede Hatlen mente at dette ville kvalifisere til sekser i hans dansekurs i aktivitetslære. At dommerne utropte nettopp «Dyrehagen» til kveldens vinner hadde i hvert fall Olene og Lydia full forståelse for.
Selv var jeg litt spent på Strandheim-dansen. Ville guttene i andre klasse komme opp med noe mer enn barberte hvite brystkasser møysommelig bygget på styrkerommet. Ja hva finnes det under disse brystkassene tenkte jeg i mitt stille sinn før gjengen entret scenen. Min skepsis ble grundig imøtekommet og fasiten er krystallklar: Det finnes en hel del under disse brystkassene. Her fikk vi servert en cocktail bestående av mye forskjellig, blogg formatet tillater ikke en fullstendig redegjørelse. Høydepunktene var Lars Brekke og co som på mange måter overførte Riverdance fra Irland til Skottland. Sammen med Henrik, Samuel, Jonas og Sivert pulveriserte de modige skotske menn absolutt alle fordommer mot rødt hår. Gjennom akrobatikk og et heseblesende trampetempo viste guttene på forbilledlig vis at selvironi er langt mer sjarmerende en selvhøytidelighet. Når Magnus Lunde mellom innslagene løp villmann med refleksvest konkluderte samtlige med at storebroren Erik er en beskjedenhet sammenlignet med Framnes helt egne Viggo Venn.
Som vanlig var det størst forventning knyttet til Nesheim dansen. Jeg er av den klare formening at tredjeklassejentene innfridde til gangs. De leverte et show som var langt mer dyptloddet enn Barbie-temaet skulle tilsi. Gjennom Barbie-dukken presenterte jentene samfunnskritikk med brodd. Dette var et uttrykk for sunn feminisme etter mitt syn, en feminisme som hevet seg flere hakk over den surmagede og «jeg og mine rettigheter» feminismen vi ofte leser om i avisene. At jentene også klarte koble dansen opp mot årets misjonsprosjekt var et kunststykke. Hvor mange i salen og i dommerpanelet som fikk med seg det klare budskapet som lå under dramatiseringen, dansen og musikken er jeg usikker på. Jeg for min del kjente i hvert fall på en stolthet av å være lærer på en skole som kan frembringe innslag av denne type.
Fjordheim koret hadde jeg ikke særlig store forventninger til og ble ikke positivt overrasket. Guttene i VG3 begynte lovende med sofistikert korsang og Eskild Bach leverte flott innledningsvis, men så rant koret sakte, men sikkert ut i sanden som det ofte gjør når man ikke har øvd noe særlig mer enn dagen før.
Da Nesheim dansen ble kronet som kveldens vinnere ble det hvisket om rigging og venninnestemming, selv syntes jeg Barbie-showet var en verdig vinner. For meg var egentlig Hanna Bryn og Elise Brunner helt overlegne, men i vår tid vil alltid perfeksjonen og det vakre gi tapt for show, glam og underholdning. For meg så det uansett ut til at lærere, elever, tiendeklassinger med foreldre og lærerbarn syntes de hadde hatt en strålende kveld.
Da jeg ruslet over parkeringsplassen og skulle ta opp mot «Bravheim», fikk jeg en slags åpenbaring. Det var som et slags slør som ble dratt bort fra øynene mine. Plutselig forstod jeg tydeligere hva John Newton mente med ordene «I was blind, but now I see». At Framnes elevene ikke kan plassere Ungarn på europakartet, ikke vet hvem som er finansminister og tror at Napoleon er mest kjent for kake er jo ikke det minste rart. At mange bruker tre forsøk på å møte til en fagsamtale er jo heller ikke så merkelig, for slike forestillinger som Talentiaden 2024 er tidkrevende.
Skrevet av Jarle Mong, 24.01.24
Open dag 2024
Lørdag 20. januar var det Open dag her på Framnes.
Det var rekordmange 10.klassinger påmeldte, og mange spente ungdommer bevegde seg innover tunet på morgenkvisten. Flere av de besøkende hadde trosset både vær og vind for å komme seg frem til “Perla i Hardanger”. Dagen startet med fullt av informasjon til både elever og foreldre, og etter litt gøy og moro med miljøarbeiderne var det videre til fagstasjoner for alle 10.klassingene. Der fikk de prøve alt fra måling av blodtrykk og lungekapasitet, hvor gode språkkunnskapene deres var, quiz om Framnes og mye mer. Det var også elever fra entreprenørskap klassen som solgte produktene sine.
10.klassingene fortalte at det var mye gøy på stasjonene, men de gledet seg mest til å bli kjent med folk. Videre utover dagen var det god middag, aktiviteter i Framnes Arena og spillkos i peisestua. Elevene spilte og snakket sammen, og det var god stemning på hele tunet. Mange hadde snakket om denne dagen lenge, og flere fortalte allerede etter noen timer at de skulle søke Framnes.
Selv om opplegget tidligere på dagen var såpass vellykket, var det ingen hemmelighet hva de fleste gledet seg til. Den store «Talentiaden» på kvelden lokket til seg flere hundre tilskuere, og køene startet allerede 40 minutter før åpningsnummeret. Det er russen på Framnes som arrangerer Talentiade, og kvaliteten er like imponerende hver gang. Innslagene besto av alt fra spektakulære dansenummer, flotte musikalske innslag og mye «guttastemning». Den årlige «Nesheimdansen» imponerte som alltid, og den endte opp med 1.plass.
Videre på kvelden var det mye god stemning blant ungdommene, og ryktene sier at Tilsyn måtte nærmest dra noen av de overnattende inn etter innetid. Alt i alt var Open dag en stor suksess, og vi håper å se mange av 10.klassingene her på Framnes etter sommeren.
Skrevet av Alvilde Algrøy (medie-elev i 2.klasse) 21.01.24