FRAMNES

BLOGG

Avslutning med et smell

Helt siden Framnesguttene ble utspilt av Austevoll 25.5 har vi sett frem mot torsdag 7.11. Jeg merket meg stemningen allerede på morgenkvisten. Selv Nybø tvillingene hadde problemer med å holde fokus på patroner og klienter, plebeiere og patrisiere i historieøkta. I fotballøkta før lunsj var guttene liksom bare sånn halvveis tilstede. Fokuset var et annet sted, abonnenten var ikke tilstede, nummeret var ikke lenger i bruk. Man kunne kjenne sitringen og spenningen. Hvor mange folk vil møte opp på tribunen? Ville det bli pyro og bluss? Hvem skulle spille? Hvor gode var egentlig Austevoll?

Jeg ankom stadion like før avspark. Flomlys, fulle tribuner og ungdommelige sirkushester som bare lengtet etter å gallopere ut i manesjen. Guttene er helt frie her. De er som hingsten på prærien. I kveld kan musklene og energien få frie tøyler. Nå kan man drible og skyte ballen i krysset, man kan takle og duellere med alt man har.

Når dommeren blåser i fløyta er det som å se elleve okser som har stått på bås gjennom hele vinteren storme ut på en slette kledd av grønt gress og frodige kyr. Guttene går rett i strupen på austevollinger som blir tatt på sengen. Tempoet er høyt, duellene er mange, men framnesingene taper dem ikke som i mai.

Etter hvert kommer sjansene på løpende bånd. Thomas Hellesøy slår det ene frisparket og det ene corneret etter det andre, men ballen vil liksom ikke i mål. Markus Straumstein spiller endelig Tarald Uppstad gjennom. Pasningen og løpet er perfekt timet, Tarald runder keeper, men der er offiside flagget oppe. Pasningen og løpet var så godt at dommerne trodde det måtte være offside. En flyktig tanke om VAR slo ned i meg, men jeg klarte heldigvis fort å slå den fra meg. Tanken skal som kjent tas til fange. Anders Skoge ladet storslegga fra 25 meter men ballen smalt i tverrliggeren. Var det denne dagen? Gutta gikk til pause med 0-0, men burde ledet 3-0. De hadde spilt til årsbeste uten å få uttelling. Hadde de enda en slik omgang i kroppen?

Andre omgang var så vidt i gang da framnesingene endelig fikk hull på byllen. Hvem som scoret i kaoset er ikke godt å si, men mål ble det og publikum eksploderte. Det gjorde guttene også. Fulle av adrenalin og ungdommelig pågangsmot nedkjempet de rett og slett Austevollingene. Det ble to null, tre null og fire null før dommeren blåste av kampen til austevollingenes lettelse.

Da revansjen var et faktum løp guttene mot tribunen som hadde støttet dem forbilledlig hele kampen. Stemningen var euforisk. Guttene kjenner verken skrubbsårene på knærne eller stølheten og blåmerkene. De kjenner bare gleden av triumf, de nyter øyeblikket som

helter. Dette er fotball tenker jeg når jeg rusler over banen. Det er oppofrelse, lojalitet, innsats, slit, disiplin, teknikk, kraft og kameratskap i skjønn forening.

Jonas Møgster var bunnsolid i mål og stod der ballen kom gang på gang. Trygg med ballen i beina og en strålende igangsetter. Foran seg hadde han et forsvar som virkelig stod frem. Kaptein Innerdal var rolig og trygg og ordnet opp i det meste som kom. Den sleipe Thomas Hellesøy slo den ene strøkne pasningen etter den andre. Begge leste de spillet helt uten dysleksi og var hele tiden i forkant. Det skal nevnes at Hellesøy har en ting og to å lære om fair-play, men det får vi ta på bakrommet.

På backene viser Nybø tvillingene at fotball kan gjøres enkelt. Begge er umulige å passere og ingen av dem prøver på noe de ikke kan. Resolutt lojalitet gjennomført med kraft og innsats. Jeg synes de minner om Halle og Bjørnebye i glansdagene når de trofast tar returløp etter returløp.

På midtbanen er Anders Skoge tilbake. Han spiller med hjertet utenpå drakten og takler så det lukter svidd denne kvelden. Han smeller til fra distanse og løper så lenge kreftene holder. Johannes Rosales har lagt fra seg sine diplomatiske egenskaper i Spania. I kveld driver han austevollingene til det glade vannvidd. Han vinner alle hodedueller og jammen har han også begynt å drible. Jeg mistet etter hvert tellingen på alle andreballene Mr Rosales tok hånd om utover kampen.

På kantene løper Jonas Algrøy og Henrik. Henrik er energisk og løper sokkene av seg så lenge helsa tillater det. Jonas dribler og finner stadig nye rom. Han scorer mål og slår innlegg. Gang på gang må austevollingene bryte regelverket for å stoppe ham.

Lengst fremme herjer Uppstad og Straumstein. Markus ser for å være ærlig ganske latterlig ut der han løper rundt med noe som ligner et skaut på hodet. Han er en sleiping, kanskje han gjør det for at motstanderne skal undervurdere ham. Når Markus får ballen i beina er han ikke latterlig, men livsfarlig. Med de lange «spaghettibeina» sine får han på en eller annen måte alltid snappet til seg ballen og da er det ikke lett å ta den tilbake. Austevollingen klarer ikke å hamle opp med mannen med skautet denne kvelden.

Straumstein scorer to, men kan takke sin partner Uppstad for begge scoringene. Tarald er en kriger. Han er uredd og velger alltid raskeste vei mot mål. I dag blir det to flotte målgivende pasninger. Med kraft og fart utfordret han energisk bakrommet gjennom hele kampen og var en pest og en plage for Austevoll forsvaret.

Lasse, Isak og Markus kom etter hvert innpå og gjorde sitt til at leget ikke ble svekket det grann. Topp innsats og gode prestasjoner over hele linjen. På benken sitter det gutter som sørger for at de på banen er på tå hev. Gjennom treningsukene har de virkelig bidratt til seieren de også. Neste gang er det de som får klappet på skulderen og skal prestere. Dette var en lagseier. De elleve som startet representerer en tropp som hjelper hverandre, kjemper mot hverandre og støtter hverandre. Slik fungerer det i en prestasjonsgruppe, alle er viktige og alle har en funksjon.

På slike kvelder kan Champions league, eliteserien og Premier League bare gå å legge seg. Det er på grasrota man virkelig kan kjenne fotballens puls. Lukten av svette, kulden i benkeradene, bruset fra tribunen og unge gutters kampglød. Et bedre punktum for årets sesong for gutter 19 kunne vi ikke fått.

Etter et år med Harald Aksnes løper guttene betydelig mer, de står opp for hverandre og de har begynt å vinne fotballkamper. Kompani Aksnes begynner å ligne en tropp som synes å være kapabel til å utføre større bragder på sikt. Jeg for min del gleder meg til fortsettelsen.

Skrevet av Jarle Mong, 7 November 2024

En annerledes russetid

Det siste halvannet døgnet har jeg og fruen hatt den store gleden av å være sammen med årets vise- og russepresidenter på de kristne videregående skolene Framnes, Lyngdal KVS, Tryggheim, Sygna, Kongshaug, Danielsen og Lundeneset. Mine forventninger om en positiv og annerledes russefeiring på skolene våre er betydelig styrket. For meg virket samtlige vise- og russepresidenter betydelig bedre kvalifisert til embete enn de som i skrivende stund kjemper om verdens gjeveste president-tittel.

Vi ankom Sotra og Fjell-Ly leirsted lunsjtider mandag og møtte etter hvert en offensiv og entusiastisk gjeng. Work-shopen etter lunsj vitnet om et meget motivert og bevisst presidentkorps. Hva som ligger i en «annerledes russefeiring» stod mye klarere for meg etter en ettermiddag med skolenes utvalgte.

Russefeiringen på de kristne skolene skal være utoverrettet, her skal alle inkluderes, man skal være tydelig, men også samlende. Man vil være offensiv og frimodig i forhold til det at man faktisk er annerledes. Arrangementer skal planlegges godt og gjennomføres på skikkelig vis. Russefeiringen skal peke frem mot noe større, den skal være et gjenskinn av en annen og en bedre fortelling. Dette var en tydelig gjeng med høye og gledelige ambisjoner.

Etter godt samarbeid i grupper tok vi turen til Villmarksenteret på Sotra. Her ble det mer teambuilding og litt konkurranse, samarbeid, lek og moro. Etterpå spiste vi middag sammen. Samtalene rundt bordene bar preg av at man bare etter få timer sammen hadde blitt godt kjent. Det blir ofte slik når mennesker med samme skjebne havner i samme båt. Anledningen til å utveksle erfaringer, ideer og planer ble grepet med begge hender. Her kunne man også snakke sammen om press, forventninger og nerver med jevnaldrende som befinner seg i eksakt samme situasjon. Her fikk man høre siste nytt fra de ulike skolene og få et inntrykk av temperaturen rundt forbi.

I dag fikk vi besøk av Daniel Sæbjørnsen. Daniel minnet presidentene om at vi som kristne har en bedre fortelling å fortelle og en bedre russetid å feire. Han utfordret oss på flere konkrete områder og det ble gode og konstruktive samtaler i etterkant. Noe av det viktigste som kom opp i samtalene var at presidentene var tydelige på at dette ikke var noe de kunne gjøre alene. Alle som en var de avhengige av gode folk rundt seg, men heller ikke det var nok. Om russe-feiringen våren 2025 skal bli annerledes og livgivende må presidentene og deres team være lydhøre og hente sin kraft fra en annen kilde enn deres eget bryst. Har man som mål å peke på Jesus og om å være lys og salt kan man bare gå i hans kraft.

Da vi bad for russepresidentene før vi sendte dem hjemover mot sine respektive skoler vokste det frem en tro i hvert fall i meg om at dette vil bli en helt annen russefeiring, en russefeiring som står i samsvar med det kall vi har fått. Jeg gleder meg virkelig til å følge utviklingen fremover og håper på gode rapporter fra de andre skolene. Dette står vi sammen om, la oss hjelpe og heie på hverandre helt til russeluene kastes i været i mai.

Har du fyr. Har du løkter langs din vei, synger Ola Bremnes. Mitt håp er at det ble lagt vedkubber på bålet dette døgnet og at «løktene» nå lyser enda klarere.

Skrevet av Jarle Mong, 30 Oktober 2024

Et vindu inn i de tusen hjem

I dag sendte NRK tredje episode av sin egenproduserte dokumentarserie «Avlogga». Sven Bisgaard Sundet og Mike Stilson kutter ut skjermer i et helt år. Hvordan påvirker skjermene oss? Hva skjer nå vi legger dem bort? Dette er noen av spørsmålene Sven og Mike utforsker i serien. De siste 16 minuttene av dagens episode handler om deres besøk under skjermfri uke på Framnes.

På rikskringkastingen kan man se Framnes i vårsol liggende majestetisk i fjorden. Det er ikke det minste rart at Trygve Bjerkreim beskrev Framnes som «Perlå i Hardanger…, av fjell og fjord så fagert fata inn…ein glimestein, ein prydnad for vårt land». Dette kan nå betraktes på tv -skjermen.

NRK tegner et portrett av en vital skole. Det kommer tydelig frem at ungdommene trives på halvøya. Her er både latter og leven. Temperaturen er høy, det yrer av liv. Elevene sprudler og svarer godt for seg, synes jeg. Læreren som uttaler seg virker noe forknytt og snakker med noe som minner om «forkynnerstemme» men det får stå på min regning.

Det som slår meg mest med innslaget er gleden og takknemligheten elevene våre utstråler, dette er sårt tiltrengt i vår tid og kan forhåpentligvis være et vitnesbyrd. Et vitnesbyrd om at elevene våre er forankret i noe, de er som «tre plantet med rennende vann», som vi kan lese i Salme 1. De har en ramme rundt livene sine, de utstråler at de er elsket.

Som skole er vi takknemlige for at NRK har gitt oss et slikt vindu ut mot nasjonen. Vi er stolte av å stå i spissen for en større bevissthet rundt skjermbruk, og vi håper at vi som skole kan være med å bidra til at flere får et mer bærekraftig forhold til skjerm og skjermtid.

«Den største trusselen mot ditt Gudsforhold er mobilen din» uttalte nettopp en kjent kristen leder. Jeg tror han setter fingeren på noe. Om alle minutter og pauser fylles med «skjermstimuli», hvordan kan vi da lytte til ham som alltid er tilgjengelig og vil lede oss.

Vi som kristen skole bør være en spydspiss når det kommer til å hjelpe hverandre med å regulere skjermbruken. En del av vår identitet er at vi skal være «Brave i verden». I serien i «Avlogget» møter du en skole som våger å gå nye veier og som setter agenda. Mitt håp er at vi kan være lys og salt når det kommer til skjermbruk.

Jeg anbefaler dere alle å se serien «Avlogget» spesielt de siste 16 minuttene av tredje episode:

https://tv.nrk.no/serie/avlogga/sesong/1/episode/DMPP21400324

Skrevet av Jarle Mong, 22 Oktober 2024

Et hjerte for å hjelpe

Det er tidlig morgen, og solen stiger sakte over horisonten, som om den vekker liv i gatene i Antananarivo, Madagaskar. I bilen på vei til MAF-basen sitter to unge mennesker fra Framnes Kristne Videregående Skole, fylt med forventning og nysgjerrighet. De vet at denne dagen vil bli en av de mest betydningsfulle i deres liv. Sammen med Mission Aviation Fellowship (MAF) skal de fly til en isolert landsby, Ankavandra, for å være vitne til et helt unikt samarbeid mellom helse og misjon.

For mange av oss er tilgang til helsetjenester en selvfølge, men på Madagaskar er virkeligheten en helt annen. 80 % av befolkningen har ikke tilgang til sykehus, og flertallet blant de som har det, er for fattige til å kunne betale for en behandling. For innbyggerne i Ankavandra, hvor det ikke finnes helsetilbud, er hjelpen som kommer fra MAF og HoverAid helt nødvendig og livsforandrende.

Flyet vårt, en Cessna Caravan, tar oss gjennom luften, og under oss breder det seg et vakkert, men også utfordrende landskap. For hver kilometer vi flyr, nærmer vi oss et samfunn som er sårbart og i behov av hjelp. I løpet av de 55 minuttene i luften, erstatter vi en reise som ville tatt fire dager langs bakken. Idet vi får øye på landsbyen og setter kursen mot en landingsstripe av grus og gress, opplever vi nervøsitet, latter, og en gryende forståelse av hva som venter oss. "Misjonsprosjektet vårt oppleves plutselig mye viktigere nå," sier Lea, og hennes ord gjenspeiler en kollektiv følelse av ansvar og engasjement blant oss alle.

Da vi lander, og får tatt oss inn til landsbyen Ankavandra etter 1 times gange, blir vi møtt av noen av barna fra landsbyen som ser nysgjerrig på oss. De stiller seg tett rundt oss, først med skepsis, men snart med latter og smil. De er for små til å forstå at vi ankom med et MAF fly for å gjøre en forskjell, ikke bare med medisiner, men også med vår tilstedeværelse og vårt engasjement. Men de vil erfare fruktene av arbeidet.

I løpet av dagen får vi se noe av den direkte innvirkningen av arbeidet som blir gjort. Vi besøker helseteamet, hvor medisinske behandlinger foregår under primitive forhold i et nedslitt hus. Likevel er det her, i dette enkle miljøet, at vi ser ekte medmenneskelighet i aksjon. Leger, tannleger, og pastorer jobber side om side, og skaper en bro mellom fysisk helbredelse og åndelig støtte. Når folk står i kø for behandling, er det ikke bare kroppen deres som blir helbredet; sjelene deres får også håp.

En av de mest gripende opplevelsene skjer når vi ser en ung gutt få livsviktig hjelp etter å ha lidd av en svulst. Uten denne muligheten ville han kanskje ikke overlevd lenge. Det er her, i det skitne operasjonsrommet, at vi virkelig forstår kraften i dette arbeidet. "Ola Nordmann vet ikke hvor godt han har det," tenker jeg, og ser på de unge fra Framnes, som nå er dypt berørt av det de har opplevd.

Men prosjektet handler ikke bare om helse; det handler også om å dele troen. Pastorene Toky og Daniel går rundt i landsbyen for å be og dele evangeliet. De rapporterer om hvordan mange tar imot Jesus, og hvordan troen kan gi frihet fra frykt og tradisjoner som binder folk. "De trenger å få høre om Jesus og finne lys og håp," sier Toky.

Da dagen nærmer seg slutten, og vi forbereder oss på å dra tilbake til flyet, er hjertet vårt fylt med takknemlighet. Ungdommene fra Framnes har ikke bare vært vitner til en annen virkelighet; de har blitt en del av den. Gjennom deres arbeid, deres hjerter og deres vilje til å tjene, har de vist at ungdom kan gjøre en forskjell. "Dette er virkelig bra arbeid!" sier Lea med glimt i øyet, og vi ser at hun har fått et nytt perspektiv på livet og misjonsarbeidet.

For alle som deltar i misjonsprosjektet, er det klart at helse og frelse går hånd i hånd. Det er i de mest isolerte delene av verden at vårt arbeid kan ha størst innvirkning. Som ungdommer kan dere være med på å forandre liv – ikke bare gjennom penger, men ved å engasjere dere, lære og dele. Vår tid i Ankavandra er en påminnelse om at selv de små handlingene kan ha stor betydning.

Så, neste gang dere står overfor valg om hva dere vil bruke tiden deres på, husk at det å investere i andres liv, både fysisk og åndelig, er en av de mest meningsfulle tingene dere kan gjøre. Dere kan være med på å bringe håp, helbredelse og lys til de som trenger det mest. Det er dette som er kjernen i misjonsarbeid – og nå er dere en del av det.

Skrevet av Ralph Kolnes, Kommunikasjonsansvarlig i MAF Norge, 18 Oktober 2024

Foto: Svein-Robert Solberg MAF Norge

Info og VIPPS finner du her: https://framnes.maf.no/

Spania dag 7:

En delfin og et fyrverkeri

Eventyret på spanskekysten nærmer seg slutten. En innholdsrik uke ble avsluttet med en dag der elevene fikk tiden frem til middag til fri disposisjon.

Det hindret ikke 54 elever å ta turen til stranda 07.15. Her stod Gabriel og Sara Emilie klar med sangstemme og gitar. Da solen steg ut i horisonten tok vi den imot med «Navnet Jesus blekner aldri». Da en delfin plutselig dukket opp i strandkanten ble det nesten for mye av det gode.

Ordet shalom beskriver en harmonisk tilstand der vi mennesker står i en perfekt relasjon til oss selv, våre medmennesker, vår skaper og naturen rundt oss. Da delfinen svømte i bølgene fremfor solen som gikk opp foran oss på stranden der vi alle sammen sang til den allmektiges ære var det nesten som vi fikk en anelse av hva shalom må være.

Etter morgenbønn og frokost gjorde framnesingene det de mest hadde lyst til. Den største gjengen ble igjen på hotellet. Her fant de seg en solseng og dyppet seg i bassenget for avkjøling. Bassengaerobicen fikk også i dag et kraftig løft takket være elevene fra skolen i Hardangerfjorden.

Noen av elevene reiste til Barcelona hvor de brukte opp sine siste euroer kan jeg se for meg. Noen andre elever ble med oss lærere til Calella, en liten by to togstopp fra Santa Susanna. En koselig liten by med koselige kafeer og mange småbutikker hvor man kan kjøpe billige etterligninger av fotballdraktene til Barcelona og Real Madrid, prisene er på ingen måte inngravert i stein.

Etter middag og en kjærkommen Liverpools-seier gikk vi ned på stranden for siste kveldssamling. Vinnerlagene i «Amazing Race» og «Mesternes Mester» ble utropt til stor jubel og begeistring blant vinnerne.

Etterpå gav vi ordet fritt som på bedehuset. Etter mange flotte, ærlige og styrkende vitnesbyrd skulle vi synge lovsanger, men før Gabriel fikk spilt en eneste tone braket det løs med fyrverkeri på stranden. Fyrverkeriet var såpass spektakulært at vi etter hvert begynte å lure på om noen Austevollinger hadde bestilt det til ære for Cathrine som ble atten år denne dagen. Det kan ikke være hver dag man får se delfiner og fyrverkeri på stranden i Santa Susanna.

Da vi hadde sunget en liten stund ruslet forbipasserende ned til der vi stod. De stod og hørte på og da vi stilte oss i ring på slutten lurte de på om de kunne bli med i sirkelen, noe som selvsagt bare var kjekt. Kanskje er det slik at menneskene i dette hotell-landskapet lengter etter noe mer og kanskje kunne de ane konturene av noe i sangen selv om de ikke kan språket vi sang på.

Vi er ikke av verden, men i den. Jeg tror det er lettere å komme i kontakt med mennesker som ikke tror på gater, torg og på stranden enn å henge opp plakater på coopen og sette inn annonser i avisen. Om vi hadde hatt enda en uke her nede er jeg temmelig sikker på at vi hadde kommet i kontakt med langt flere.

Siste kveld ble et nydelig punktum for en strålende uke, den lar seg vanskelig oppsummere med noen få linjer her. Det vi kan slå fast er at vi har mye å være takknemlige for. Vi lærere tror ikke det finnes bedre elever i dette vidstrakte landet.

Dette har vært et eventyr hvor vi har lært en hel del underveis. Lærdommene, opplevelsene og erfaringene fra turen binder oss tettere sammen og vil forhåpentligvis ha sine ringvirkninger resten av skoleåret.

Akkurat nå er vi i pakkemodus, i natt ringer vekkerklokkene 04.20. Vi ber om trygg hjemreise. Gud er trofast og hans løfter varer til evig tid ble det sagt på delemøtet, det får være siste ord herfra.

Skrevet av Jarle Mong, 28.september 2024

Spania dag 6:

På pilegrimsvandring i de spanske fjellene

Flokken som bivåner soloppgangen blir stadig større. Da jeg kom ned på stranden i dag satt framnesinger på tepper og håndklær med åpne bibler. Kan du tenke deg? Tenk å få være på tur med slike ungdommer. Etter bønnesamling og frokost satte vi oss igjen i bussen, i dag var målet Montserrat.

Montserrat viste seg å være litt av et sted. De aller første eremittene skal ha slått seg ned i fjellene her allerede på 900-tallet. I år 1025 ble benedikter-klosteret i Montserrat grunnlagt. I løpet av 12 og 1300-tallet ble det bygget en kirke opp i fjellene og pilegrimene begynte å strømme til. De eldste kildene vi har av det berømte guttekoret som hører til her opp er fra 1223. Klosteret og guttekoret fikk stadig større betydning for den spanske kristenhet frem til Napoleon ødela klosteret i 1812. Munkene returnerte ikke før i 1844 og gjenoppbygningen startet i 1858.

I dag bor det ca 50 benedikter munker i klosteret og 40 gutter synger i det som betegnes som verdens eldste og kanskje aller beste guttekor. Ca 4 millioner pilegrimer besøker hvert år Montserrat.

Dette forstår vi utmerket godt etter å ha vært der. Etter guiding i bussen, fikk vi tiden fra 11.30 til 16.30 på Montserrat. De aller fleste vandret sammen med pilegrimer i fjellene og tok seg opp til flere av fjelltoppene rundt klosteret. Langs ruten var det statuer og kors i ulike slag. Det er utrolig hva man har laget og fått til oppe i fjellene. På toppen hadde vi utsikt over store deler av Catalonia.

De fleste kjøpte billett og gikk inn i den enorme basilikaen. Når man står inne i disse rommene med buer, hvelv, skulpturer, malerier og statuer ser man konturene av hvilken betydning kristendommen en gang har hatt. Man må også erkjenne at den katolske tradisjonen har langt mer som stimulerer vårt sanseapparat enn den noe mer spartanske protestantiske tradisjonen.

Elevene storkoste seg sammen med pilegrimene på fjellstiene. Noe tok fjellbanen til toppen av fjellet mens andre tok beina fatt. Sjelden har flere inntatt lunsj med en slik utsikt.

Da vi kom tilbake til hotellet gikk de fleste til middag. Mange var litt sultnere i kveld enn de foregående kveldene, 20 000 steg gjør noe med appetitten.

Etter middag bar det avgårde til stranden. Her hadde vi en flott kveldssamling. Dagens tekst var Joh. 1.47-48. Jesus så Natanael komme gående og sa: «Se, der er en sann israelitt, en som er uten svik». Jesus så noe i Natanael. Vi som er på tur med disse ungdommene ser noe i dem også. Se der er en ekte framnesing, en ungdom som hører Jesus til. Etter andakt samlet vi oss klassevis.

Vi satte oss i ring og elevene delte og fortalte om hva Framnes hadde betydd for dem. Det ble tårer og latter i tussmørket på stranden. For oss lærere er det utrolig flott å høre på elevene sine vitnesbyrd. «Denne skulen er en heim og denne heimen er en skule» er Framnes sitt valgspråk, når man hører hva elevene forteller er det vel akkurat dette som går mest igjen.

Etter delerunden samlet vi oss i lovsang. Da «Navnet Jesus» runget ut på stranden og overdøvet musikken fra de omkringliggende puber og hoteller slo deg meg at vi er i verden, men ikke av den.

I skrivende stund sitter vi lærere i resepsjonen og registrerer elevene før de går og legger seg. 92 elever på tur i Spania, frem til nå har alt gått som en drøm. Vi er skjønt enige om at det knapt kan finnes bedre ungdommer.

Skrevet av Jarle Mong, 27.september 2024

Spania dag 5:

Salige er de som skaper fred

Nok en dag går mot slutten, dagen i dag har vært den varmeste så langt, og nå merker vi for første gang litt slitasje i gruppa. Noen er solbrente, noen har gnagsår og atter andre igjen har rett og slett fått for mye sol og for lite vann.

Også i dag var vi en gjeng som fikk med oss soloppgang og tok et bad etter en god joggetur før morgenbønn og frokost. Vi er i ferd med å etablere gode livsrytmer her nede på spanskekysten. Vi blir mer og mer som en kommunitet, og vi merker at gode rytmer er lettere å holde når vi gjør dem sammen.

Etter frokost kunne elevene velge mellom ulike aktiviteter. Noen ble med Olene og Kristine på joggetur, Tabata og bading, noen ble med Frede og Martin på ultimate freesbe og noen ble med undertegnede på fotball. Jeg tror de aller fleste fikk gode økter, tilbakemeldingene tyder i hvert fall på det.

På fotballbanen som vi leide for dagen ble det ganske konfliktfylt. På den ene banehalvdelen ble det nesten håndgemeng mellom to i noe overkant heltente lærere, men elevene fikk roet gemyttene etter hvert.

På den andre halvdelen der vi spilte fotball ble det en hel det action. Rabalderet startet da Magnus Lunde skjøt et håpløst frispark langt over mål. Ballen havnet inn i hagen på en privat eiendom bak fotballbanen. Håvard Hisdal som er vant med allemannsrett og tillitssamfunn i Hardanger, tok sats over gjerdet og gav seg til å lete etter ballen. Det gikk ikke mange sekunder før en eitrende sint spansk gammel dame kom løpende ut i hagen. Håvard skjønte kanskje ikke så mye av alle de spanske glosene, men nok til at han kom seg over porten tilbake igjen i en fart, men uten ballen.

Heldigvis har vi med den spansktalende Johannes Rosales. Johannes ruslet rolig bort til porten og jeg tenkte i mitt stille sinn at dette ville jeg gjerne følge nøye med på. Han ringte på porten og den morske gamle damen kom til syne i dørsprekken. Med en stemme, som var like mild som stemmen til damen som leste fortellingene om bjørnen og tigeren på sukkersøtt nynorsk i gode gamle dager på barne tv, lokket Rosales frem noe som minte om et smil hos den gamle damen. Etter en kort stund vinket Rosales på Håvard Hisdal. Da Hisdal med et tydelig kroppsspråk hadde angret og gjort bot, var den gamle damen i perlehumør. Rosales fikk full audiens i hagen og den gamle damen assisterte i letingen etter ballen. Kort tid etter kom Hardangers egen Dag Hammarskjold ut med ballen i hendene.

Dramatikken skulle imidlertid ikke ta slutt enda. Hva Sander Hammer tenkte på da han ladet kanonen og smelte til på volley på bare sokkene, vet bare Sander og den allmektige. Ballen tok avgårde og landet på taket på drivhusene på den andre siden av fotballbanen. En overivrig Lars Brekke hadde overhodet ikke lært noe av situasjonen rett forut. Brekke hadde ennå ikke skjønt at man ikke kjøper moreller langs veien på spanskekysten og legger femtilapper i isbokser, nei her regjerer mistilliten. Da Brekke stod med begge beina plantet i åkeren på andre siden, så vi en kortvoks kraftig eldre herre på vei mot en nå ganske likblek Brekke. Mannen, som var minst like autoritær som Franco og Hernan Cortez til sammen, skjelte Brekke ut etter noter. På et tidspunkt så det ut til at Brekke skulle få seg en omgang real juling, men den myndige gartneren så heldigvis ut til å nøye seg med brøling.

Jeg stod der ganske lamslått før jeg kom til sans og samling og fikk ropt på vår egen diplomat Johannes Rosales. Rosales tok igjen beina fatt og igjen klarte dagens store helt på underfyndig vis å roe ned hele situasjonen. Brekke ble bragt i sikkerhet og jammen fikk vi tilbake ballen også. Hva Rosales sa fikk ikke vi andre med oss, men det må ha vært noen velvalgte og bevingede ord. Salige er de som skaper fred sier Mesteren i Bergprekenen, denne verden trenger sårt fredsskapere Johannes Rosales er definitivt en av dem.

Etter en spennende semifinale som ble avgjort på straffer trakk Anders Skoge og co det lengste strået i finalen. De lå under med 1-0, men to grove tabber fra Magnus Lunde som siste mann gjorde sitt til at kampen ble snudd på under ett minutt. Til tross for massivt press de siste minuttene holdt Håvard Hisdal, Bendik og Celina Røksund hodet kaldt og sikret inn finaleseieren.

Etter treningsøkten spiste vi lunsj på hotellet og koste oss på stranden og ved bassengkanten. Vannaerobicen på hotellet har det vel aldri vært mer svung over, og det er først og fremst de unge framnesingenes fortjeneste.

Klokka fem var det klart for mer aktivitet. Et slags «Mesternes Mester» konsept der man konkurrerte klasse mot klasse ble etter lærernes egen oppfatning en suksess. Vinnerne vil bli avslørt i morgen, men vi kan allerede nå røpe at dette ble rekordjevnt.

Det kan fort vise seg at undertegnedes vurdering og påfølgende dommeravgjørelse med stoisk ro kan være tungen på vektskålen. I disse VAR-tider er det godt at dommere som ligner på den legendariske Collina fremdeles finnes. Ballen spratt ikke oppover men på skrått nedover, det er det liten tvil om. Vi ble uansett vitne til mange gode prestasjoner i de tre kategoriene logikk/kunnskap, presisjon og reaksjon.

Etter middagen som var ekstra god denne kvelden var det igjen klart for kveldssamling. Leah hadde andakten og snakket om det første budet og om det å sette Jesus først. Det ble ord til ettertanke for mange av oss.

Som vanlig avsluttet vi kvelden med å synge velsignelsen sammen. Dette er noe det er verdt å dvele litt over. Vi står i rekker holder hender og synger den aronittiske velsignelsen, en av Guds aller største kjærlighetserklæringer til oss. Tenk at han vil velsigne og bevare oss og ikke minst tenk at den allmektige løfter sitt åsyn på akkurat deg.

Skrevet av Jarle Mong, 26.september 2024

Spania dag 4:

Soloppgang, Sagrada Familia og Lamine Yamal

I dag startet dagen tidligere enn vanlig. Vi var en god gjeng som løp ned til stranden i sjutiden for å bivåne soloppgangen. Ingen av de som hadde kavet seg opp i morgengryet angret da solen brøt gjennom skylaget. Guds generelle åpenbaring er ikke så verst. Der på stranden i morgensolen må man være sterk troende om man skal tviholde på en ateistisk virkelighetsoppfatning. Vi jærbuer tok oss i å lengte tilbake til jærstrendene. Det blir tidlig løpetur og soloppgang i morgen også for min del, det er sikkert.

Etter morgenbønn og frokost satte vi oss i bussen, neste stopp Barcelona. For den ene bussen skulle turen bli noe lengre og noe mer frustrerende, men alle kom frem til slutt.

I Barcelona, fikk lommepenger bein å gå på. Snart stod nesten hele Framnes delegasjonen i Barcelona drakter av alle slag. Footvolley-linjen som for øvrig er verdens første i sitt slag, tok turen til stranden. Her stod en av europas beste kvinnelige spillere klar til å instruere. Slikt inspirerer og skaper enda større entusiasme for de ferske footvolleyspillerne på Framnes.

Klokka to satte vi oss igjen i bussen. En utmerket guide lærte oss en hel del nytt om byen og tok oss til de viktigste stedene. Verdensutstillingen i 1929 og OL i 1992 var ifølge guiden de enkeltbegivenhetene som virkelig hadde satt Barcelona på kartet. Den modernistiske arkitekten og kunstneren Gaudi var langt forut for sin tid og laget bygninger som ligner husene i hobbittdalen «The Shire».

Rundturens høydepunkt var den ennå ikke ferdigstilte katedralen Sagrada Familia. Katedralen som ble påbegynt i 1883 forventes å stå ferdig i 2033. Katedralen har et tydelig Gaudi preg, med runde buer og avrundede hjørner.

Man kan sukke og stønne over ressursbruken når man ser katedralen, man kan beklage seg over alle arbeiderne som har jobbet her på altfor dårlige tariffer. Man kan hevde at katedralen er et symbol på kirkens makt og kirkens tendens mot selvopphøyelse og man kan lure på hvorfor ikke feministiske perspektiver er mer fremtredende.

Et bedre tilnærming etter min mening er å la seg begeistre av dette utrolige byggverket som forsøker å uttrykke og favne det som aldri lar seg fullt ut beskrive. De 18 tårnene symboliserer de tolv disiplene, de fire evangelistene, jomfru Maria og det høyeste Kristus. Det eventyrlige byggverket er Europas siste katedral, det minner oss om en tid da Kirken og ikke shoppingsentrene dominerte bybildet.

I motsetning til våre moderne arbeidskirker hjelper Sagrada Familia oss med perspektivet og proporsjonene. Arkitekturen forteller oss i klare ordelag at vi er støvkorn i møte med en allmektig Gud. Når vi skuer mot tårnene som strekker seg mot himmelen skjønner vi intuitivt at det finnes noe som er større enn oss.

Etter det mektige møtet med katedralen fikk elevene utforske byen videre.

Siste post på programmet var kamp på Olympiastadion mellom Barcelona og Getafe. Om vi skal være ærlige hadde nok de fleste forventet mer av Yamal, Levandowsky og Co. Barcelona vant en noe heldig 1-0 seier og tråkket aldri gasspedalen inn for fullt. For mange var det uansett kjekt å være tilstede på et så stort arrangement live.

Når jeg nå sitter på bussen og skal oppsummere så vil jeg konkludere med at vi i dag startet med å nyte Guds skaperverk, senere ble vi slått av undring over det mennesket kan skape i betong og stein. Til slutt måtte vi erkjenne at selv Yamal bare er et menneske han også, han har helt middels dager akkurat som oss. Her jeg sitter ligger elever og sover på alle kanter, klokkene deres vitner om mange skritt. Jeg håper Barcelona svarte til forventningene, til tross for at fotballen og stemningen er en helt annen på Anfield Road.

Skrevet av Jarle Mong, 25.september 2024

Spania dag 3:

Dannelse, strandliv og en stengt kirke

Etter morgenbønn og nok en solid frokost satte vi oss i bussene. Første stopp på veien var Paretallada. Paretallada er i dag en liten koselig landsby bestående av små restauranter, men i middelalderen var denne landsbyen er viktig festningsby. På informasjonsplankettene innenfor bymurene stod det at de eldste ruinene stammet fra 1000-tallet. Alle hus, tårn, murer og rester av borger er bygget i sandstein. Her var bueganger, vollgraver og klokketårn. I midten stod et høyt rundt tårn som må ha vært siste skanse en gang i tiden.

Jeg vet ikke om du husker «Tyvenes prins» med Kevin Costner i hovedrollen. Flere av scenene i denne storfilmen ble filmet i nettopp Paretallada, så nå har jeg noe til felles med to av mine favorittskuespillere Kevin Costner og Morgan Freeman.

Jeg ble stående å se ned i den store vollgraven, noen ganger skulle man ønske at det fantes en tidsmaskin. I møte med ruiner og levninger fra en annen tid tar man seg i å lure på hvordan det egentlig var den gangen. Vi stabber rundt og tar bilder med våre smarttelefoner og lurer og ser rundt på restene av en tid få av oss har et forhold til. Hva framnesingene kan om riddere, føydalhærer og olivenpresser fra middelalderen er ikke godt å si, kanskje noen vet litt mer etter denne dagen om ikke annet får vi håpe på at i hvert fall appetitten og nysgjerrigheten ble aktivert ørlite grann.

På andre siden av bymuren lå den gamle kirken. Den lå på høyden slik at den var lett å få øye på. Den må ha vært en staselig kirke i sin tid. Nå så den litt utslitt ut. Jeg listet meg inn gjennom ytterdøra, men dørene innenfor var låst. Noen franskmenn kom inn, de puttet på noen euroer i en automat og lyset gikk på inne i kirken slik at vi i hvert fall kunne se inn. Dørene forble imidlertid låst. Jeg kom til å tenke på hvilken motsats vi var vitne til jeg og franskmennene. Takk og lov at Guds rike ikke er slik som dette. Tilskuere, euro, låste dører, gammelt og forfallent, ja det er kanskje historien om avkristningen av Europa, men det har lite med Guds rike å gjøre.

Vi satte oss i bussen og kjørte til Tossa De Mar. Nå skinte sola og vi ble gående i koselige gater og trange smau. Her kunne man kjøpe is, pizza og nye solbriller til akseptable priser. Noen frimodige sjeler plantet benene i et slags akvarium og hundrevis av små fisker stimlet rundt ankler og tær for å spise død hud. Jeg syntes det så noe makabert ut, men elevene så ut til å storkose seg med de små fiskene.

Stranden i Tossa de Mar var nesten som jærstrendene. Her var beachvolleyballbane og stjerneklart vann. Vi badet, solte oss og spilte beachvolley og Spikeball hele ettermiddagen. Også her var det ruiner, tårn og murer fra middelalderen på høyden like ved stranden. Mange av elevene hadde ikke fått nok av dannelsen og nøt utsikten fra høyden. Flere av oss lærere duppet av i solen på stranden.

Fornøyde og noen litt solbrente stod vi klar når bussene ankom 16.57. Da bussene kjørte ut fra parkeringsplassen 16.59 tenkte jeg at selv sveitsiske lærere hadde blitt imponert av de godt over 90 ungdommene fra Framnes.

Etter nok en god middag på hotellet var det igjen tid for kveldsmøte. Ordet for kvelden var fra Hebreerbrevets ellevte kapittel. «Troen er et pant på det vi håper, et bevis for det vi ikke ser». Vi er i ferd med å gjøre auditoriet i hotellets kjeller til vårt kirkerom, der står dørene åpne, her trenger man verken euro eller inngangsbillett. Her kan du komme som du er og du kan gjøre langt mer enn å titte inn.

Skrevet av Jarle Mong, 24.september 2024

Spania dag 2:

Sol og styrtregn på spanskekysten

Første hele dag i Santa Susanna går mot slutten. Dagen startet med morgenbønn før vi nøt frokost og morgenkaffe, mens vi så det klarnet opp utenfor. Etter frokosten var det duket for padeltennis.

Padeltennis er på mange måter et spill om livet. Alle har vi ulike forutsetninger, vi misser, vi smeller ballen i hjørnet, vi taper og vi vinner. Triumf og nederlag, opp og nedturer. Heldigvis kommer det alltid en ny serv, et nytt game og en ny vollyemulighet. Padeltennis spilles sammen, vi må spille hverandre gode, oppmuntre hverandre. Noen ganger treffer ballen nettet og spretter over på rett side andre ganger ikke. Relasjoner og tilfeldigheter slik er det farvannet vi beveger oss og er til i.

Før spillet kan starte må vi gjøre oss kjent med reglene. Innenfor gitte rammer kan vi utfolde oss, uttrykke oss, og være frie. I padeltennisens glassbur lærer vi en av livets viktigste hemmeligheter nemlig at friheten ikke er å finne i grenseløsheten, men i lydigheten innenfor trygge rammer. Gir man blaffen i regler, streker og nett blir det heller ikke kjekt å spille. Slik er det i livet også.

Noe av det vidunderligste vi kan føle på er gleden av å få til noe, i dag så jeg mange glade ansikter, smil og øynes som gnistret av mestring. Man skal jo være forsiktig med å trekke frem enkeltpersoner i tekster som disse, men i dag vil jeg trekke frem noen allikevel, for jeg storkoste meg med å se på Liselotte, Eivind, Jasper, Kristian og Claudia på bane 1. Ingen hadde større progresjon under dagens økt. Jeg er heller ikke i tvil om at en padeltennisbane på halvøya vår hadde blitt en veldig fin tilvekst.

Mellom slagene på padeltennisbanen koste vi oss på bassengkanten. Mange ruslet ned til stranden og nøt i langdrag strålene fra den iberiske solen. Etter en lang reisedag i går var det godt å få ladet batteriene i dag. Nå venter to dager med utflukter og masse program.

Litt senere på ettermiddagen var det duket for «The Amazing race». Kristine Eides myteomspunne teambuildingsløp ble også i år en suksess. Elevene ble kjent med togtidene på den lokale jernbanestasjonen, drev med synkronsvømming i vannet og laget tårn på stranden. Hvem vinnerne ble vet vi ikke i skrivende stund men disse blir muligens offentliggjort på et senere tidspunkt.

Vi lærere snek oss ut en tur vi også for å spille padeltennis. Før vi hadde servet første serv startet regnet. Etter hvert åpnet himmelens sluser seg på vidt gap og en duvvåt lærerstab tuslet litt forsmådd hjemover. Takknemligheten undertegnede hadde kjent på i går, gjorde seg plutselig ikke gjeldende i like stor grad. En god middag hjalp imildertid godt på humøret for oss alle. En ting er sikkert vi spiser godt her nede.

Kveldsmøte ble også i kveld en fin stund. I kveld var identitet tema. Det er ikke opp til oss selv eller andre å definere hvem vi er sier Paulus noe om i sitt første brev til korinterne. Det som betyr noe er hvem vi er i Kristus, han har gitt oss en helt nye identitet. «Syng det ut, syng det ut igjen, Jesus alene er redningen» sang vi alle sammen, det er like sant i Spania som på Framnes.

Skrevet av Jarle Mong, 23.september 2024

Spania dag 1:

En kveld i takknemlighetens tegn

Da er vi vel fremme i Santa Susanna. Været er fint, alle er friske og reisen har gått tilnærmet knirkefritt. Hotellet er kjempefint, og kveldens middag var et festmåltid. Møtelokalet på hotellet er stort og rommer oss alle. Alle med et unntak har fått bagasjen sin, men han som ikke fikk den har fått kjøpe det han trenger til i morgen.

På kveldsmøte lovpriste vi ham som er kilden til dette forunderlige livet. Nesten hundre ungdommer synger om verdens frelser inne i hotellets indre gemakker. Vi lærere kan ikke annet enn å smile, for et privilegium det er å være på tur med slike ungdommer. Ungdommer som smiler, ler og gir uttrykk for takknemlighet.

Ja det er takknemligheten det er verdt å dvele litt ved den første kvelden her på spanskekysten. Gjennom takknemligheten går veien til gleden. I kveld gleder vi oss over alt det vi kan være takknemlige for. Det er ikke lite.

Kveldsbad på stranden, badebasseng utenfor hotellet. Ja på toppen av alt har Brann slått Bodø Glimt 4-1 til Sara Emilies og Jonas sin store glede. Mange har allerede vært og inspisert Padel-banene, mens andre gleder seg til morgendagens frokost som nok overgår den vanlige i matsalen på Vikøy. Andre igjen lurer på når det er Tabata. Vi har mye og glede oss til, alt ligger foreløpig foran oss.

I Lukas 17 kan vi lese om Jesus som kommer til en landsby og møter 10 spedalske menn. De stanset på god avstand og ropte: «Jesus, Mester, ha barmhjertighet med oss!». Jesus så dem og ba dem gå å vise seg for prestene. Mens de var på vei dit, ble de friske. Da de merket det var det en av dem som snudde og skyndte seg tilbake. Han kastet seg ned fremfor Jesus med ansiktet vendt mot jorda og takket ham. Jesus spurte: «Ble ikke alle ti friske? Hvor er de de ni?». Etter en reisedag som dette hvor alt har gått vår vei kan vi ikke være som de ni. La oss være som den ene og takke.

«Takk» er et av de mest brukte ord i alle språk, her i Spania heter det gracias. Ordet minner meg om det engelske grace. Vi Framnesinger er kanskje ikke så stødige i spansk, men jeg håper at vi i det minste hyppig vil si vårt gracias til våre spanske verter.

Takknemligheten er hjertets hukommelse, den er dessuten et smittsomt virus som helbreder. I kveld legger vi hodet på hotellputa og takker ham som har ført oss trygt frem.

Skrevet av Jarle Mong, 22.september 2024

Følelsen av å plante sine bein på halvøya igjen var uforventet normal.

Hei, mitt navn er Øyvind Backe. Det er nå omtrent 15 måneder siden jeg hadde min siste dag som elev på Framnes KVGS. Etter tre nydelige år på idrettslinjen avsluttet jeg som russ våren 23. For tida er jeg ansatt som ettåring i Kristen Idrettskontakt. Som kontrast til den nasjonalromantiske halvøya i Hardangerfjorden, har jeg nå base i Tigerstaden.

I årets utgave av sommerleiren KRIK ARENA i Grimstad, deltok omtrent 60 Framnes elever. I kjent stil resulterte dette i usedvanlig god stemning. Som tidligere elev var det nesten rørende å se hvordan «framnesingene» bidro til miljøet på leiren. De markerer seg og sprer sitt gode felleskap. For eksempel gikk de sammen og kjøpte olabil til 72 000 kroner på auksjonen til misjonsprosjektet idrett krysser grenser.

På en turné til nyttårsleiren EXPLORE fikk jeg i oppdrag av KRIK ta turen vestover til Framnes for å gire opp framnesingene. Tirsdag 2. sep. rullet KRIK-bilen inn på tunet i Vikøy etter en lang tur over fjellet. For en plass å vende tilbake til.

Følelsen av å plante sine bein på halvøya igjen var uforventet normal. Det føltes rett. Turen gikk fort inn til Norheimsund stadion for å heie frem Framnes-gutta som spiller for det lokale fotballaget. Naturligvis var det ikke mine klassekamerater som spilte kampen slik jeg er vant til. Følelsen av at «det ikke lengre er jeg som ER Framnes» meldte sin fremtreden. Nå er det de nåværende elvene som ER Framnes.

Det er kommet to nye kull siden jeg hadde min siste tid på tunet. Det vil si at jeg nå bare kjenner en tredjedel av skolen. Likevel sitter jeg igjen med en følelse av at vi er i samme familie. Vi har fått ta del av de samme godene, spist i den samme matsalen, bodd på de samme internatene og gått opp den samme bakken. Vi er alle en del av «framnesfamilien».

I løpet av tre døgn på Framnes, fikk jeg oppleve både morgenbønn, volleyballtrening, onsdagsmøte og KRIK-samling på torsdag. Jeg kan konstatere at stemningen og miljøet blant elevene er upåklagelig. Det er mye som skjer på tunet for tida. Synet av så mange av elevene som overgir seg til Jesus på onsdagsmøtet er virkelig et bønnesvar.

Etter turen tilbake til Framnes sitter jeg igjen med en følelse av å komme hjem nok en gang. For denne skolen gir meg virkelig en følelse av et hjem. Det er riktig som Halvor Fotland sier i det kjente sitatet «Denne skulen er ein heim, og denne heimen er ein skulle».

Jeg er stolt over å kunne kalle meg «framnesing». Halvøya i Hardanger leverte nok en gang til langt over norm. Faren for at jeg skal på flere besøk, er virkelig stor.

Skrevet av Øyvind Backe, 6. september 2024

Oppstart og et nytt eventyr

Alt har sin tid sier Kong Salomo, en tid for å tie og en tid for snakke, det er en tid for alt. Det er også en tid for å begynne på skolen igjen etter en lang ferie. På Framnes er oppstarten hektisk og intens. Over hundre nye elever møtte i Framnes arena og fikk nøkler til sine nye hjem. Oppstartshelgen var som alltid proppfull av program. Innkvartering, samling i arenaen, basar og hel haug med info.

Når foreldrene pakker og reiser står man igjen alene for kanskje første gang på et nytt sted, med nye mennesker. “No blir livet snart forandra. Du har snart fylt 16 år. Det du velge no e viktig for det livet som du får. Du har alltid ønskt å flytte vekk den dagen du blir stor”, sang Vilde og Anna på melodi grand prix for juniorer. Noen har kanskje blitt mer usikre nå, var det dette jeg egentlig ønsket og ville? Et nytt eventyr, nye muligheter et nytt miljø, men alt er fremmed og skummelt, i hvert fall for noen.

Når jeg ser førsteklassingene som på ulike vis tar farvel med sine foreldre kommer jeg til å tenke på den gangen jeg befant meg i samme situasjon. Jeg stod på trappa utenfor Haugetun folkehøyskole på Rolvsøy utenfor Fredrikstad og vinket tappert da den grønne Renaulten med mamma og pappa inni svingte ut fra tunet. Mamma vinket fortvilet, mens pappa antagelig allerede var i gang med planleggingen av ruten hjemover og lurte nok i sitt stille sinn på om de måtte vente på ferjen i Moss.

Jeg stod igjen med klump i magen, tårer i øynene, en fremmed skole og en hel haug med ukjente ansikter. Jeg hadde fått rom helt nederst i gangen, rommet skulle deles med en 28 åring fra Ghana hadde læreren som innkvarterte meg fortalt. Jeg var ikke videre begeistret for disse utsiktene. Da kvelden kom og elevene samlet seg på det store skoletunet, satt jeg på rommet og revurderte hele folkehøyskoleoppholdet. Hvorfor i all verden hadde jeg begitt meg ut på dette?

Jeg bestemte meg for å i hvert fall gi meg selv og de andre en liten sjanse. Jeg gikk ut på tunet og med en kraftanstrengelse gikk jeg bort til noen gutter som jeg hørte måtte være fra Karmøy. Jeg presenterte meg og erfarte at jeg faktisk fløt på de 70 000 favners dyp jeg følte jeg hadde kastet meg ut på.

Mannen fra Ghana dukket aldri opp. Etter noen uker konkluderte jeg med at folkehøyskole slett ikke var så verst, det var flere enn karene fra Karmøy som var ganske ok her, og jammen klarte jeg også både klesvask og romvask. Maten ble jeg vant til selv om den ikke slo mors, og over grensen fantes uendelige mengder av billig cola.

Året på folkehøyskole ble et eventyr, og jeg var ikke den samme da den grønne Renaulten kjørte ut at skoletunet i mai etter endt skoleår. Jeg hadde fått nye venner også i lærerstaben. I sommer besøkte jeg en av disse lærerne over 20 år etter året mitt på Haugetun.

Kanskje er det noen som har det litt på samme måte som jeg hadde det nå i oppstarten. Jeg vil oppfordre deg til å gi deg selv og alle oss andre på halvøya en real sjanse. Gjør en kraftanstrengelse du også, hiv deg utpå selv om det ser dypt ut.

Mitt håp er at du skal få erfare at du flyter du også. Her er vi mange både elever og lærere som vil at du skal trives, vi vil bil kjent med deg og vi bryr oss. Om du kommer deg over den første kneiken er jeg temmelig sikker på at Framnes vil bli det eventyret Haugetun var for meg. Når du setter deg i bilen til mor og far og kjører forbi arenaen for kanskje siste gang vil du helt sikkert være en annen enn det du er nå. Jeg vil oppfordre deg til å se på denne oppstarten som starten på en ny reise, et nytt eventyr i livet ditt. Hold deg fast! Fest sikkerhetsbeltene!

Jeg kan ikke love deg en friksjonsfri reise helt uten dumper i veien og skumle fotobokser, men jeg kan love deg det samme som Vilde og Anna synger om i «Vestlandet»: “Du kan oppleve ein masse. Du kan lære nye ting. Men innerst i ditt hjerte e du alltid vestlending”. Jeg håper du vil tilføre «Framnesing» når dette eventyret er over og du skal ut på nye eventyr. Om alt har gått som vi håper og tror vil du være «brave» til å møte verden og «dyktig» til å fortsette ferden.

Skrevet av Jarle Mong, 27.august 2024

Fotball og Framnesfølelsen

Da jeg ankom Norheimsund stadion i går kveld ble jeg nesten litt perpleks for da jeg steg ut av bilen kunne det høres ut som om jeg befant på et helt annet stadion forbundet med klubber av helt andre format. «Håvard Hisdal er sønn av sin far» runget det fra tribunen. Håvard selv virket ikke like oppglødd som faren av all oppmerksomheten. Jeg løp ned til banen og rakk akkurat å få med meg at Phillip Rommetveit scoret på et straffe som jeg tror de fleste av lærerne på Framnes hadde holdt i fast grep (kanskje med enkelte unntak). Etter at Phillip hadde trukket et lettelsens sukk begynte de ivrige hjemmesupporterne å synge om mattekarakteren hans av alle ting…..

Før jeg rakk å komme meg bort til tribunene fortalte Olav Nesheim som varmet opp at stillingen allerede var 3-0. Litt forarget over å ha gått glipp av to mål ruslet jeg mot tribunen. Forargelsen la seg imidlertid raskt av synet som møtte meg.

I et Hardanger badet i solskinn med snødekte fjell i bakgrunnen stod godt over hundre russ og heiet frem skolekameratene sine. Ansporet av en for kvelden særdeles opplagt Jonas Kjøllesdal runget sangene over stadionet. Guttene fra Sæ, Sø eller Mødalen kan umulig ha vært forberedt på det som møtte dem. En del av spillerne vil aldri igjen spille en fotballkamp med slike rammer, et slikt publikumsoppmøte og med et slikt kok på tribunen.

Etter straffemålet kunne det virke som om målhungeren svant litt hen blant spillerne i rødt. Sommervarmen og den tidlige tremålsledelsen var kanskje noe av forklaringen. På tribunen var det ingen tegn til at entusiasmen sank nevneverdig. Jonas Algerøy scoret på en retur et hjørnespark før lagene tok pause. En energisk Olav Nesheim kjempet som en sulten galeislave på topp, men minnet om en viss uruguayer i avslutningsøyeblikket, også storscorer Benjamin Samnøy måtte gå målløs av banen etter de første 45 minuttene til tross for flere muligheter.

En av dem som kunne gå med hevet hode til pause var keeperJonas Møgster. Jonas er kanskje ikke den mest ruvende keeperi fysisk forstand, men når det kommer til utstråling og karisma så gikk han selveste Rene Higuita en høy gang. Da Sædalen fikk straffe psyket han ut straffeskytteren med et blikk som bara kan oppstå på Austevoll. Den stakkars straffeskytteren skjøt ballene i stolpen og Jonas slapp å bruke energi på å slenge seg rundt som en annen tulling. Foruten tilstedeværelsen imponerte Jonas med gode igangsettinger og en stoisk ro som smittet over på de litt mer skjelvne midtstopperne.

I pausen registrerte jeg til min store glede at dugnadsånden fortsatt lever i Kvam, to godt voksne karer nøt solskinnet mens de laget rekkverk bak det ene målet. I andre omgang virket de begge mer opptatt av kampen enn av dugnadsarbeidet. «Hardangertempoet» spredte seg kanskje litt fra dugnadsarbeidet og ut på banen.

Etter hvert våknet omsider Framnes-guttene anført av en revansjesugen Olav Nesheim som bare skulle ha mål denne kvelden. Etter å ha misset på opplagte målsjanser scoret han på et fint langskudd som vekket assosiasjoner til en viss høyreback på Anfield.

Jonas Alerøy scoret også på et fint gjennomløp. I motsetning til mange av hans lagkamerater tok han det helt med ro alene med keeper, og satte kontrollert ballen til høyre for keeper med innsiden av foten, Thierry Henry hadde gitt tommel opp på den avslutningen.

Kampens ubestridte høydepunkt kom imidlertid omtrent midtveis i omgangen. En våken Magnus Lunde satte ballen kontrollert i mål etter godt forarbeid av Gabriel Innerdal. Lunde rev av seg drakta raskere enn alle refleksvestene på talentiaden i euforisk idrettsglede og satte på sprang mot hjemmefansen. Alle de fremmøtte på tribunene kunne registrere at alle intervallene og joggeturene Lunde har kjempet seg gjennom denne vinteren ikke har vært forgjeves, et herlig øyeblikk!

Nå trodde nok de fleste at Lunde hadde gjort sitt, men hovedpersonen selv hadde helt andre planer. En perfekt ball ble tuppet over hodet på Lunde som snudde seg og klinket til på hel volley. Et renere treff på dette nivået skal man lete lenge etter. Det litt sørgelige var at Lunde skjøt mot sitt eget mål og traff en uheldig Rasmus Drønen rett i planeten. Om Bruno Fernandez eller Anthony hadde fått Lundes fulltreffer i ansiktet på den måten hadde vi nok vært nødt til å tilkalle legehelikopter fra Bergen, Rasmus derimot reiste seg, ristet litt på hodet og virket overrasket over at han måtte ut på sidelinjen. Her har virkelig de blaserte stjernene i Premier League mye å lære.

Etter disse episodene mistet jeg litt konsentrasjonen, men jeg fikk med meg at Benjamin Samnøy ikke kom nærmere enn tverrligger og at Jonas Møgster vartet opp med en refleksredning av de sjeldne etter et corner.

I en litt rotete fotballkamp synes jeg foruten nevnte Møgster at Johannes Rosales som også scoret før jeg kom leverte en solid opptreden. Innimellom viste mange spillere glimt av hva som bor i dem. De som holdt høyest nivå var utvilsomt publikum som også luftet Norheimsund-flaggene i i 2 omgang, makan til sydlandsk fotballstemning finner du få andre steder i landet. Den beste aktøren på banen var dommeren, ikke en eneste gang vurderte han feil etter min mening og bekreftet for ntegang at VAR er et fremmedelement i fotballen.

Alt i alt er konklusjonen at dette ble en skikkelig fin kveld med mye fotballglede. Da guttene jublet sammen foran Framnes elevene kunne man kjenne den berømmelige Framnesfølelsen. Nå gleder vi oss til fortsettelsen, neste hinder er Austevoll

Skrevet av Jarle Mong

Framnes Open 2024

I helgen var det duket for årets happening for tidligere og nåværende frisbeeglade Framnes-elever: Framnes Open 2024!

For fjerde år har frisbee- og Framnes-ildsjel Ole Martin Solsvik invitert til frisbeegolfturneringen som nå har blitt tradisjon for noen av oss tidligere elever. Været kunnet knapt blitt bedre! 25 grader, sol og så godt som ingen vind gjorde forholdene for å kaste plastikk ganske ideelle, og brakte samtidig tilbake følelsen av å nyte varme vårdager på beachbanen og ved bryggen for en tidligere elev som meg.

Turneringen består av to runder på lørdagen og en på søndagen, der den spilleren med færrest kast sammenlagt på alle rundene vinner og tar med seg hjem det gjeve trofeet. For hvert år blir det gjort noen forandringer og forbedringer på banen, og i år lokket også turneringen med seg noen lokale spillere.

For noen virker det kanskje fjernt å bruke en helg på å kaste plastikk gjennom luften mot noen kurver med kjetting, men for andre er dette blitt en gylden mulighet til å konkurrere i en sport der interessen startet nettopp her på Framnes. Samtidig er det nok for de fleste viktigere å møte gamle bekjente og venner man ellers ikke ser så ofte, ta en prat over en kaffekoppen i matsalen, og kanskje treffe på en lærer eller to som er nysgjerrige på hvor man har havnet i livet.

Selv om frisbeegolf tar mye av fokuset denne helgen, er det og mye annet program som skjer: Fredagen er det isbar og kull mot kull konkurranse, der nåværende Framnes-kull får konkurrere mot hverandre og gjestene. Lørdagen er det blitt tradisjon å ha lovsangkveld, og det er flott å se at møtekulturen lever videre i beste velgående på skolen. Selv om sangene ikke er de samme som for seks år siden avsluttes kvelden i kjent stil med å holde rundt hverandre og synge velsignelsen. Til slutt rundes helgen av med premieutdeling under søndagsmiddag i matsalen.

Gratulerer til Johannes Hals som stakk av med seieren for andre gang i Open klassen, og Nora Kristoffersen som i Damer Open klassen sørget for at også en elev stakk av med en seier i år.

På vegne av deltakerne takker jeg elevene som måtte ofre en av de fineste dagene på beach-banen til fordel for å ikke stå i veien for turneringen, så gleder jeg meg allerede til å komme tilbake å konkurrere neste år!

Skrevet av tidligere elev, Harald Mulen

Krussetreffet 2024

I år var Krussetreffet i Kristiansand, og vi var rundt 40 Framneselver som reiste nedover fredag ettermiddag. Utrolig god stemning med bil-rebus på vei sørover. Her var det poeng for blant annet ti runder i rundkjøring, bading i sjøen, bilde med kirker og bilde med kommuneskilt. Det var et høyt konkurranseinstinkt mellom bilene, noe som gjorde det veldig gøy. Når vi var halvveis på turen stoppet vi på Hovden for å spise pizza. Her framførte vi sanger vi hadde laget om turen som var en del av rebusen.
Kvelden kom og første opplegg startet; pre-show og åpningsmøte. Stemningen var god, og det var kjekt å møte så mange Kruss. Mye bra lovsang og taler. “Holy forever” kom på som første sang og det var virkelig Guds kraft i rommet. Gåsehud over hele kroppen, helt nydelig å høre på. Seinere på kvelden var det rave og dansing. Mange av oss var trøtte etter en lang biltur, så vi prøvde å legge oss tidlig denne kvelden, etter Mc Donalds som nattmat.

Lørdagen kom og vi spiste en god hotellfrokost. Noen av oss var syke gjennom turen og derfor tok en rolig morgen. De fleste dro på morgenmøte og aktivitetene. På formiddagen dro flere til sentrum for å shoppe og spise middag. Det var fint vær og sol, så det var fantastisk. På kvelden var det lovsangskonsert med “Get focused”, noe som var helt magisk. Så sterkt å se rundt 600 russ som hyller Gud. Seinere kunne man velge mellom enten evangelisering i gatene eller speeddating. Hahah, litt kontrast å sette de opp samtidig, men folk gjorde det de helst ønsket. Jeg var ikke med på noe av det, men hørte at det var blitt mange fine og gode samtaler under evangeliseringen. Videre på kvelden var det rave igjen. Det ble en sein kveld for de fleste av oss.

Søndag morgen våknet vi og gikk ned til den gode frokosten. Vi var ganske reduserte etter en lang helg med mye opplegg, så vi tok oss god tid på frokosten og fikk pakket inn i bilen. Siste opplegget var møte i domkirken i Kristiansand. Dette var virkelig flott med nydelig lovsang og en god tale. Budskapet var å skjønne hvorfor vi skal leve etter Guds Ord. Hele domkirken var full av Kruss, en god måte å avslutte helgen på. På slutten kunne folk legge russekortet sitt igjen i kirken, for at man kunne be for hver enkelt person. Dette syntes vi var et fint. tiltak Vi fikk sagt “hade” til folk og satte oss i bilen. Deretter gikk hjemreisen til Framnes og vi kunne takke for en velsignet opplevelse i Kristiansand. Takk Gud for denne muligheten.

Skrevet av Marthe Solheim, 30. april 2024

Rollebryllup, raking og risikosport

Jeg trodde det skulle bli en helt ordinær arbeidsdag i går, men vårfølelsen kom kastende på meg denne supermandagen på Framneshalvøyen, og jeg vil kort dele den med deg

For de som ikke helt kjenner til de uskrevne “vår-reglene” her på Framnes, så er det slik at åtte grader og sol = gutta spiller i baris på beachvolleybanen, ti grader og sol = håndklær og solkrem på badebryggen ved naustet, tolv grader og sol= badesesongen er i gang!

Jeg hadde allerede opplevd noen glimt av dette forrige uke, men grunnen til at jeg virkelig fikk vårfølelsen denne dagen var ikke solen, men det yrende livet på halvøyen som vitner om at våren er kommet og sommeren er i anmarsj.

Aktivitetslæreklassen stilte i shorts og t-skjorte og gjennomførte ulike konkurranser i udefinerbare kategorier på Framnesplenene. For de som ikke har hørt om idrettslærer Frede, må vi si at det aldri er godt å vite hva som skjer når han får litt kreativ alenetid med hjernen sin. Slik var det også denne gang. Selv om undertegnede var med og opplevde konkurransene på nært hold, kan jeg ikke si at jeg fikk helt taket på hverken regler eller poeng. Først hadde Frede laget en slags frisbeestafett der det burde vært påbudt med hjelm siden fremmedelementer stadig vekk kom dalende ned fra sky. Deretter gikk turen til beachvolleybanen. Her ble det selvfølgelig ikke spilt volleyball, men gjennomført en slags stafett med kombinasjonen bondesjakk/hopp med samlede ben/statisk magetrening. Det ble kjempet, hoppet og kastet, regler ble til underveis, det var umulig å vite hvem som vant, men det var i alle fall jubling i alle retninger.

Et stykke bak beachvolleybanen kunne jeg skimte en stor gjeng i synkrone bevegelser ledet an av tre voksne menn i blå kjeledresser. Vaktmester Kjell Magne smilte fra øre til øre, for nå hadde han fått kloen i opp til flere klasser som måtte være med og rake. Kjell Magne har gjennom årenes løp trolig fått med seg flere tusen elever til det han kaller “vårens vakreste eventyr”. Mang en predikant kunne hatt litt å lære av vår kjære vaktmester når han kaller på sine arbeidere: Det er mye patos og varme når elvene blir utfordret til å "la rivena gå". De får kanskje ikke løfter om himmelrik, men om skinnende rene plener og minner for livet. Og kanskje er det noe elevene alltid kommer til å huske: Tre godt voksne vaktmestere som leder det hele an som i en dans med Kurt Foss og Reidar Bø som akkopagnement på Boomblasteren, de gråbrune bladene som forsvinner når rivene danser og den grønne plenen som kommer mer og mer til syne. (For de som vil se hvordan det hele fungerer, anbefaler jeg denne flotte musikkvideoen https://www.youtube.com/watch?v=VC2owUHmz8g)

På ettermiddagen var det tid for rollebryllup. En forholdsvis ny tradisjon som russen har dratt i gang i regi av misjonsprosjektet. Jeg må si at jeg lot meg imponere av kreativiteten og kvaliteten når det gjaldt kostymer, sminke og kontraster. Her har du alt fra Jesus til Balenciaga, Tante Sofie til Andrew Tate, prinsesser og sjørøvere. Jeg nøyde meg med litt snikfotografering og lot elevene ha festen sin i fred, men jeg kan si såpass: Av alle brede smil, så var nok smilet til brudgom Sverre det aller bredeste ❤️

Skrevet av Magnus Hisdal, 23. april 2024

Skjerm, NRK og nye perspektiver

I går fikk jeg tilbake mobiltelefonen etter tre dager med avlogging. Nå bærer det tilbake rett i klørne til Outlook, Canvas og Iskole som alle kaster mørke skygger over lærerlivet. Selv syntes jeg det var befriende å være uten mobiltelefonen noen dager. Hjemme på Bravheim var det plutselig flere enn Kaleb som bladde i bøker. Når FIFA og Fortnite ikke lenger er mulige alternativ så åpnes dørene til kjedsomheten og påfølgende sosiale initiativ og kreative innfall. Vi i Mong-familien går inn for en hel uke til neste år.

For meg så det ut til at også flesteparten av elevene hadde en positiv opplevelse. I utgangspunktet tror jeg at Framnes-elevene er mindre på skjermene enn gjennomsnittlig norsk ungdom, men både elever og lærere er nok mye mer på skjerm enn det vi egentlig ønsker. Den utrolige oppslutningen rundt årets skjermfrie dager bærer bud om en endringsvilje og en innstilling som gjør oss lærere stolte og takknemlige. Å få jobbe med ungdommer som så til de grader våger, forsøker og støtter hverandre er et enormt privilegium.

Ekstra stas var det å ha med NRK på laget dette året. Aldri før har Framnes fått et slikt utstillingsvindu. Tenk å få muligheten til å vise frem halvøya og de fantastiske elevene våre til en hel nasjon! Mitt håp er at Jesus vil skinne litt gjennom fellesskapet og den vakre naturen. Tenk om et ekko av evangeliet skulle bli hørbart gjennom statskanalen.

Mike, Sven, Lars og Øyvind som er temaet bak programserien «Avlogget», som kommer til høsten, viste seg å være særdeles hyggelige og omgjengelige mennesker. Jostein Dahlstrøm og Trygve Hellesøy var rause og lånte bort rommene sine til Mike og Sven på Fjordheim, mens Lars og Øyvind bodde i tilsynsleiligheten. NRK-teamet fulgte oss tett gjennom hele uka og ble kjent med mange elever i løpet av oppholdet.

Tirsdag leverte over 90% av elevene inn mobiltelefonen i auditoriet kvart over elleve. Vi på toppidrett hadde med oss Sven og Mike i timene etter lunsj. Sven har podcasten «Heia fotball» og Mike har tidligere spilt i eliteserien så her var begge på hjemmebane. De snakket om fokus og om hva de trodde var viktigst om du skulle lykkes som fotballspiller. Elevene var som vanlig lydhøre. På ettermiddagen ble is-vognen tatt i bruk mens det vanket kakao på hemsen. Sverre var quizansvarlig og det ble børstet støv av brettspillene som så altfor ofte har vikeplikt for TikTok og andre banditter.

Det var også fullt program på kvelden. På KRIK stod Eskild Bach for den største bragden da han på egenhånd feide gulvet med ti motstandere og på den måten egenhendig avgjorde den prestisjetunge kanonball-kampen. Håvard hadde en fin andakt om verdien av fellesskap.

Etter KRIK ble det footvolley-kamp mellom Framnes og NRK. Kristoffer Vyzantios pisket opp stemningen som kommentator og solgte seg inn som potensiell NRK-aspirant. Selv lente jeg meg på Eivind Daniel som sørget for at Framnes vant komfortabelt over NRK som fikk særdeles god hjelp av Jonas Øvsthus som tidvis brillierte. Onsdag ettermiddag var det filminnspilling i Vikøy kirke som mediaklassen hadde ansvar for. Elevene stilte opp, og til sammen var det over 100 statister som ble instruert og dirigert av de dyktige mediaelevene. Onsdagen ble avsluttet med kveldsmøte som Ansgar Bibelskole hadde ansvar for, godt hjulpet av miljøarbeider Lars som styrte lovsangen.

På torsdag fortalte Sven og Mike om erfaringene med å leve skjermfritt siden september i auditoriet. På ettermiddagen var det duket for tabata. Punktumet ble i år som i fjor satt med restaurarant kveld med live musikk. Utsøkt mat fra «Sånn mat» og live musikk av ypperste kvalitet fra «Sjarmfulle karer». De sjarmfulle karene Magnus Hisdal, Bjørnar Sangolt. Lars Hetlesæter og Øystein Mongstad ble supplert av en strålende opplagt Lisa Hisdal og en like opplagt Gustav Sangolt på trommer. Det ble en festaften av de sjeldne. Smil, latter, samtaler, god mat og herlig musikk. Hva mer kan man ønske seg på en halvøy i Hardangerfjorden?

Jeg håper at den skjermfrie erfaringen kan motivere oss og minne oss på at livet har mye mer å by på en reels, likes og TikTok. Mitt håp er at skjermfrie dager kan skape en refleksjon. Hva gjør alle denne stimulien egentlig med oss? Hvordan ser bærekraftig skjermbruk ut? Hvilke konkrete tiltak kan jeg gjøre? Bør vi ha mobilfrie soner for eksempel i spisesalen? Dette er spørsmål som melder seg etter de skjermfrie dagene.

Det som gledet meg aller mest var NRK profilenes betraktninger etter tre dager på Framnes. Både Mike og Sven konkluderte med glimt i øye med at alle norske ungdommer burde bo på internat på en halvøy. Da applausen avtok sa de noe som gjorde et dypt inntrykk og som i hvert fall jeg tar med meg videre på veien. Begge sa at det som slo dem mest var måten Framnes elevene hadde møtt dem på. Det de synes var mest påfallende var at så mange av ungdommene møtte blikket deres. Mike som har vært rundt med den kulturelle skolesekken (eller drittsekken som jeg har kalt den ved enkelte anledninger) sa han hadde besøkt mange skoler rundt om i hele landet, men opplevde elevene på Framnes som helt spesielle.

Nå er vi fremme med det viktigste. Om vi går med hodet i mobilen og med propper i ørene hele tiden blir vi like krumbøyde som det innkrøkete mennesket kirkefaderen Augustin skriver om. Vi ligner til forveksling på kokte reker med blikket rettet mot egen navle. Det meste av det som skjer på mobilen kretser rundt meg og mine behov.

Som kristne er vi kalt til å møte blikket til de rundt oss. Jesus hadde verken fått øye på Sakkeus eller Bartimeus om han hadde hatt blikket festet til skjermen rett fremfor seg. Å løfte perspektivet og blikket er ikke den største om mest kompliserte bevegelsen, men den vanskeligste. Den som har ører han hører sier Jesus, men hvordan kan vi høre når vi aldri er stille, når støyen er konstant. Om vi skal få øye på hverandre og de rundt oss må vi løfte blikket vårt.

De skjermfrie dagene handler ikke bare om å bli mer effektiv og ikke kaste bort så mye tid. Det handler om at vi er mye bedre samme enn alene, en påminnelse om at vi mennesker er skapt til fellesskap med hverandre. Det handler like mye om å komme nær han som kan lede oss på veien. Det handler om å rette oss opp slik at vi kan se det Jesus har for oss. Det handler om å skru ned tempoet og volumet slik at vi kan høre bruset fra hans stemme, se gjenskinnet fra hans kraft og fotsporene fra hans avtrykk. Det er dette de skjermfrie dagene egentlig handler om.

Skrevet av Jarle Mong 05.04.24